NTL-seminar, Statens Pensjonskasse, Oslo 16. september 2004

Olav Boye:
Pensjonskommisjonens forslag

Hvilke krefter står bak krav om rasering av våre solidariske pensjonsordninger?

Den offentlige pensjonskommisjonen under ledelse av Sigbjørn Johnsen har lagt fram sin innstilling. NOU 24:1 har ute til debatt og høring og vil etter hvert bli behandlet i Stortinget. Med dagens konservative regjering og flertallet i Stortinget er det grunn til å frykte det verste. Etter at pensjonskommisjonen har holdt på i tre år med sine utredning, er det god grunn til å be om å få rimelig tid til en grundig debatt før vedtak om fremtidens pensjonssystemer bankes igjennom. Stortingets behandling bør skje etter Stortingsvalget i 2005. Det vil gi oss en mulighet til å velge et Stortinget som vil slåss for å bevare velferdsstaten, og i dette tilfelle Folketrygden med universale og solidariske pensjoner.

Forslag om nedbygging av offentlige pensjon

Pensjonskommisjonen foreslår kutt i folketrygden som rammer over halvparten av lønns-takerne, det vil si 1.2 millioner personer. Kuttet kan bli opptil 12.000 kroner i forhold til gjeldende regler. I de nye reglene skal det koste å gå av før fylte 67 år. Fem ekstra år som pensjonist skal betales med over 30.000 kroner i lavere årlig pensjon for en middels inntekt.

Det er ingen tvil om at utgiftene til Folketrygden øker mer enn innbetalingene. Stadig færre yrkesaktive skal finansiere pensjonene til stadig flere eldre. Fremtidens pensjonister vil tape på pensjonsreformen etter det framlagte forslaget. De store endringene skal gjelde for de som er født etter 1950. Det betyr at dagens ungdom ikke vil få utbetalt de pensjoner som de i følge dagens regler har krav på. Kommisjonen hevder at hvis en ikke kutter i dag, vil de sosiale følgende bli ennå verre. Oljeformuen dekker ikke de fremtidige pensjonsutgiftene. De som framstår som tapere vil i det lange løp vinne på en innstramning nå, hevder kommisjonen.

For noen har det vært en oppgave å sette generasjoner opp mot hverandre.

Flertallet i kommisjonen vil fjerne AFP-ordningen. Det er lenge vært press på folk for at de skal jobbe lengre eller ikke gå over på trygd når de blir syke. Noen vil at pensjonsalder skal flyttes til 71 år eller til 75 år. Kommisjonen foreslår at de som må eller velger å gå av med AFP, skal få kraftig redusert trygdeutbetaling. De som jobber til de er opp i 70-årene skal premieres. Det er i strid med de solidaritetsprinsippene vår velferdsstat bygger på og er avvist av fagbevegelsen.

AFP er et resultat av tarifforhandlinger, hvor vi har avstått fra lønnsøking for å få en fleksibel pensjonsordning. Det er stor forskjell på folks arbeidssituasjon og utviklingen av helsa til folk, noe som kommer sterkt til uttrykk i det stadig mer brutale arbeidslivet. Det er bar å fokusere på arbeidslinja og inkluderende arbeidsliv, men en må akseptere at noen må gi seg før de er 67 år.

Det er tydelig at medlemmene i kommisjonen ikke tror på en offentlig og universal folketrygd og presenterer sin innstilling som om vi ikke har noe valg. Solidariske pensjonsordninger som gir trygghet for alle, uansett inntekt eller antall år i arbeidslivet, er en viktig målsetting for et velferdssamfunn. Hvis vi svekker den offentlige Folketrygden, svekker vi velferdssamfunnet.

Vi blir fortalt at de blir flere pensjonister i årene som kommer, noe som må føre til nedbygging av de offentlige pensjonsordningene og overgang til individuelle ordninger i private finansinstitusjoner

Kan vi stole på Folketrygden?

Debatten om pensjonsreformene har vært mye fokusert på levekårene til trygdede og en best mulig rettferdig fordeling av velferd og levekår i fremtiden. Det har vært lite fokusert på hvilke krefter som står bak dette reformarbeidet. Det er skapt en del myter om våre pensjons-ordninger og hvordan vi skal finansiere pensjonene i fremtiden. Forsikringsselskapene har i flere år kjørt kampanjer mot Folketrygden. Disse private aktørene hevder at Folketrygden ikke kan ta seg av forpliktelsene til fremtidens pensjonister. Deretter går de samme private aktører ut med meningsmålinger som viser at deres politiske budskap har nådd fram. Et flertall i det norske folket tror ikke at Folketrygden vil klare sine oppgaver og krever private pensjons-ordninger i tillegg til en form for en offentlig minstepensjon.

Det er ingen tvil om at vinnerne i dette spillet så langt er finansselskapene, som satser på å

få kontroll med de enorme pensjonsfondene som i dag er under folkevalgt kontroll. Finans-selskapene vet at de kan innkassere store midler fra såkalte tjenestepensjoner eller innskudds-pensjoner og ikke minst forvaltning og spekulasjon med disse fondene.

Folketrygdfondet er i dag et solid fond, som er til det beste for samfunnet og pensjonistene.

Ved utgangen av 2003 hadde vi 158 milliarder, 80 prosent i rentebærende papirer og 20 prosent i aksjer. Fondets ledelse har plassert penger i aksjer, men på en bedre måte enn de private fondene og aksjespekulantene. I 2003 hadde de en avkastning på 16 prosent, det vil si 22 milliarder. Det er grunn til å rette en takk til sjefen Tore Lindholt for utmerket forvaltning av fellesskapets midler. Det er selvsagt et politisk spørsmål om det er vilje til å satse på Folketrygden eller om pensjonene helt eller delvis skal privatiseres.

Det er grunn til å være bekymret over all verdiskapningen som flyttes ut fra Norge. Norske arbeidere produserer større verdier pr. time enn noen annen i verden. Det viser statistikk fra ILO. Hvis vi ikke har investeringer i arbeidsplasser og verdiskapning her hjemme, under-graver vi basisen for en solid Folketrygd i fremtiden Alternativet er å øke innbetalingene fra de som har jobb og inntekt. Det er viktig at vi øker verdiskapningen her hjemme av mange grunner, men ikke minst for å øke inntektene til Folketrygden.

Folketrygden er en obligatorisk trygdeordning som omfatter alle som bor i Norge. Lov om Folketrygd ble vedtatt i to omganger, i 1966 med pensjoner og trygdeordninger, og i 1970 med sykepenger og dagpenger. Det ga oss et samlet trygdesystem og en basis for et moderne velferdssamfunn. Kommisjonen mener tydeligvis at det vi hadde politisk vilje til i 1966 har vi ikke råd til i et samfunn som er mange ganger rikere enn det norske samfunnet på 1960-tallet. Vi vet at dette er et spørsmål om politisk vilje og solidarisk holdning til våre medmennesker.

EU og de norske høyrekreftene

Det er politiske krefter som vil ha et samfunn hvor det er større forskjell på folk. De vil ha et samfunn hvor alle må ta mer vare på seg selv. Et samfunn hvor pengene trives best i egen lomme. Det vil være et kaldere og usolidarisk samfunn uten det velferdssamfunnet vi kjenner i dag. De samme krefter mener at offentlige pensjonsordninger er i strid med deres politiske filosofi, det vil si markedsliberalismen, slik vi kjenner den i EU og i det globale samfunnet.

Vi vet at spesielt Høyre og Fremskrittspartiet jobber mot et samfunn med lavt skattenivå, få offentlige overføringer og helst ingen fordelingspolitikk mellom rike og fattige. Det var Stoltenberg-regjeringen som oppnevnte kommisjonen den 30. mars 2001 og ga mandatet for

å se på fremtidens pensjonsordninger. Det bør derfor ikke komme som en overraskelse på verken Arbeiderpartiet eller fagbevegelsen at kommisjonen forslår nedbygging av de offentlige pensjonsordningene og overgang til privat tjenestepensjoner eller ennå verre innskuddbaserte pensjoner.

De ti siste årene har velferdsordninger og fordelingspolitikk vært under kraftig press av høyrekreftene. Ti år med EØS-avtalen har ført til et helt annet samfunn med andre verdier og andre prioriteringer. Vårt folkestyret er plassert på sidelinja på grunn mer enn 3.000 EU-direktivene som vi har godtatt politisk behandling. Vi er ikke lengre herre i eget hus. Vi kan ikke bestemme skatter, avgifter, finanspolitikk eller de store linjene i landets statsbudsjett.

Vi har ikke frihet til å satse på et solidarisk velferdssamfunn og finansiere velferdsordningene. Det er storselskapene og næringslivet som styrer utviklingen ikke folkevalgte organer. Vi ser det over hele Europa på grunn av EUs markedsliberale politikk. Vi ser utviklingen gjennom globaliseringsprosessen. Vi ser det i Norge fordi vil tilpasser oss den negative utviklingen.

Vi blir fortalt at vi må forholde oss til virkeligheten og ikke tro at vi kan gjøre noe med denne utviklingen.

Kontroll med enorme verdier

Den samlende verdien på alle pensjonsfond i verden er omlag 110.000 milliarder kroner.

Det er ikke ubetydelige midler som i dag i hovedsak er under kontroll av private globale finansinstitusjoner. Disse enorme økonomisk midlene flyttes rundt i verden i et spekulativt globalt marked. De som kontrollerer disse midlene stiller store krav til avkastninger, noe som fører til nedleggelser virksomheter, økt arbeidsledighet og mer førtidspensjonering. Etter press fra Verdenbanken, Valutafondet og ikke minst EUs konkurranseregler, kommer mer og mer av pensjonsfondene ut av folkevalgt kontroll. Det fører igjen til kutt i statsbudsjettene og større offentlig fattigdom.

De økonomiske midlene i disse fondene er penger som de mest velstående forventer skal betale deres alderdom. De velstående presser på at pensjonsfondet skal skape mest mulig profitt til det beste for egen pensjonstilværelse. På den annen side kan ILO fastslå at tre av fire i det globale arbeidsmarkedet ikke har noen form for velferdsordninger. Svaret på de globale utfordringene er offentlige fond for pensjoner og velferdsytelser. Offentlige ordninger er den eneste garantien for solidariske pensjonsordninger og veien mot velferdssamfunnet etter skandinavisk modell, - et mål for de fleste i verdenssamfunnet.

ERT - markedskreftenes ideologer

Det er den mektige lobbyorganisasjonen European Roundtable of Industrialist (ERT) som står bak kravene om nedbygging av de offentlige pensjonsordningene i Europa. ERT er et forum for europeiske næringslivsledere, stort sett generaldirektørene i de 48 storselskapene i EU/EØS. I dag er det bare Eivind Reiten som representer norsk næringsliv. Han er general direktør i Norsk Hydro og medlem av ERTs råd sammen med 47 andre menn. Ingen kvinner er med i denne mektige gutteklubben.

ERT har lagt fram mer enn tretti rapporter som alle har hatt stor betydning for utviklingen av EU. Den mest kjente er Europe 1990, med krav om å etablere det indre markedet for å få fart på europeisk næringslivet. EU fulgte opp med Enhetsakten i 1992, som førte til gjennom-føringen av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Rapporten ”Making Europe Work” er godt kjent, fordi den la grunnlaget for EUs raseringer av arbeidsmiljø, arbeidsvilkår og faglige rettigheter.

ERTs krav til pensjonsreformer

I januar 2000 la ERT fram rapporten ”European Pensions - An Appeal For Reform”, for å få fart på prosessen med privatisering av pensjonsordningene i Europa. På dette tidspunkt var Egil Myklebust, Norsk Hydro og Harald Norvik, Statoil, begge medlemmer av ERTs råd og med ansvarlig for ERTs forslag til pensjonsreformer og ikke minst det politiske presset en legger på regjeringer og EUs organer. Det er betenkelig at to toppledere i statseide selskaper spiller en slik utenomparlamentarisk politisk rolle. ERT jobber tett til UNICE, den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, hvor NHO er lojalt medlem.

ERTs utgangspunkt er reformer av Europas velferdsordninger, i dette tilfelle de offentlige pensjonssystemene. De mener at den beste framgangsmåte for slike reformer er samordning i de europeiske landene. ERT påpeker minst fire gode grunner til samordning av pensjons-ordningene i Europa:

De europeiske landene må se fremover og forstå at de nåværende pensjonsordninger vil bryte sammen.
Alle de europeiske landene har den samme negative befolkningsutviklingen, som krever de samme tiltakene.
Hvis ikke alle landene gjennomfører disse reformene, vil de ramme den generelle utviklingen i Europa.
Et integrert Europa trenger fri bevegelse av arbeidere og kapital og dette kan ikke realiseres uten fleksible pensjonsordninger.

Det var ERTs håp at deres rapport vil bidra til at de europeiske regjeringene forstår at det haster med reformer for å hindre kollaps av dagens pensjonsordninger. ERT hevdet de hadde lagt fram en pragmatisk rapport som krevde umiddelbare politiske aksjoner. De la fram en rekke anbefalinger som måtte gjennomføres av de nasjonale regjeringene. Det er ingen tvil om at målet var og er privat kontroll med de store offentlige pensjonsfondene.

Et drøyt år etterpå oppnevner den sosialdemokratiske Stoltenberg-regjeringen Johnsen-kommisjonen med et mandat på linje med anbefalingene fra ERT. Det er ingen vesentlige forskjeller i ERTs rapport og det mandatet Stoltenberg ga kommisjonen. Det blir litt vanskelig å ta Stoltenberg og Arbeiderpartiets kritikk av innstilingen på alvor, når vi vet at de står bak både mandatet og hvem som skulle være med i kommisjonen.

Den 31. oktober 2001 avholdt ERT en konferanse i Brussel, om pensjonsreformene i Europa. I et oppsummerende notat hevder ERT at de europeiske regjeringene har forstått alvoret i deres rapport, men at tiltakene er for ubetydelige på grunn av motstanden mot reformene. ERT påpeker at EU må bruke sin overnasjonale autoritet for å få fart på reformprosessene. ERT mener at EUs stabilitetspakt, det vil si kontroll med de nasjonale statsbudsjettene, kan presse EUs medlemsstater. EU må forsterke dette arbeidet i tråd med den strategien en var enig om på EU-toppmøte i Stockholm våren 2001. Det vil si å nedbygge offentlig velferd, for å legge grunnlaget for omfattende skattelettelser og bedre konkurransevilkår for næringslivet. De påpeker at det er behov for mer fakta og informasjon om nødvendigheten av de reformer de sjøl har lagt fram, så både folkevalgte og folk flest kan forstå alvoret.

Leverandørene av disse ”fakta” er globale finansselskaper som Merrill Lynch, Citiebank og J.P.Morgan, PriceWaterhouseCooper. De samme selskapene som står klar til å ta kontroll med de offentlige pensjonsfondene og kaste de ut i spekulasjon i den globale casinoøkonomien.

ERT henviser til Lisboa-strategien som EU vedtok i 2000, etter forslag fra nettopp ERT. En rekke forslag i denne strategien peker i retning av at vi ikke har råd til sjenerøse velferds-ordninger, offentlige pensjonsordninger. Et viktig tiltak er å holde folk i arbeid lengst mulig. Det er en politikk vi her hjemme kaller for arbeidslinja og inkluderende arbeidsliv. Vi ser at pensjonskommisjonen og arbeidslivslovutvalget har tatt EU og ERT på alvor, når de kommer med sine forslag som er kopi av forslagene og argumentasjonen fra den mektige lobby-organisasjonen ERT.

EU følger ERTs krav

EU har gjennom hel sin historie hatt meninger om pensjonssystemene i medlemslandene. I 1982 vedtok Rådet prinsippene for EFs politikk vedrørende pensjonsalder. Spesielt de siste årene har det vært stort fokus på de ”oversjenerøse” pensjonsordningene i Europa. Det er grunn til å tro at næringslivet, finansinstitusjonene og ikke mist deres lobbyorganisasjon ERT er pådriver i denne politisk kampanjen.

Det foreligger felles retningslinjer for pensjoner i EU og dermed for EØS og Norge. I en rapport fra august 2001 viser EU til manglende oppfølgning av pensjonsreformer. De henviser til at utgiftene til sosialhjelp til pensjonistene har økt vesentlig og at slike ordninger vil bli endret slik at personer som har private pensjonsordninger vil bli belønnet. Senere har EU gjort vedtak om skattefordeler for de som har private pensjonsordninger.

Den samme rapporten henviser til at pensjoner samlet sett utgjør 12 prosent av medlems-landenes bruttonasjonalprodukt. De henviser også til at det er behov for reformer, etter samme argumentasjon som ERT. Det fremgår at minst to land, Nederland og Storbritannia, har arbeid på gang som vil føre at private pensjonsordninger vil få større betydning. Det er også rosende ord til Sverige som er i ferd med å bygge ned sin offentlige folkepensjon.

Det blir alt for mange pensjonister i årene som kommer, sier EU-kommisjonen. Derfor må pensjonsalderens settes opp og folk skal sjøl sikre seg til alderdommen ved private pensjons-ordninger, mener EU-kommisjonen. Det legges opp til felles pensjonsalder over hele EU-området. Samtidig sier EU-kommisjonen at slike tiltak er nødvendige for ikke å ødelegge budsjettdisiplinen i medlemslandene. En skulle tro at skattefordeler, det vil si mindre skatteinntekter vil få store følger for de samme budsjettene. Den store planen er sjølsagt nedbygging av folkestyre og velferdssamfunnet, og en storstilt privatisering av de fleste offentlige tjenester, ikke minst pensjonsfondene.

I juli 2002 forsterket EU sin vedtak om pensjonsordninger. Når var det lagt mest vekt på at europeisk økonomisk vekst var dalende og at noe måtte gjøres i respekt for stabilitetspakten og de ambisiøse målene i Lisboa-strategien. I dokumentet fra toppmøte i Lisboa i 2000, heter det: De viktigste prioriteringer på mellomlang sikt er fortsatt moderat lønnsutvikling, bedre kvaliteten og bærekraften i den offentlige økonomien, redusere det samlede skattetrykket og skattelegging av arbeid, reformer i skatte og tilskuddsordninger, hvorav det mest viktige er pensjonssystemet.

Det hevedes at dette er nødvendige tiltak for å styrke den felles europeiske valuta. Det er en kjensgjerning at Euroen ikke kan stå alene. Den krever en politisk ensretning av EUs medlemslands økonomiske politikk for å fungere. Det blir feil når noen hevder at det kun er et økonomisk samarbeid vi ser i EU og i stor grad også i EØS-landet Norge.

Senere på året falt en dom i EF-domstolen om at det skal være et fritt marked for pensjoner og at pensjonsoppsparing skal føre til skattefradrag også for innbetaling til pensjonsselskaper i andre EU-land. Regjeringene i Danmark og Finland argumenterte mot en slik dom. De mente at et fritt pensjonsmarked ville føre til mer skattsnyteri og hindre en effektiv skattekontroll.

Slike argumenter måtte vike for EUs grunnleggende regler om fri konkurranse.

EUs markedsliberaliske mål

Når lederen i EU-kommisjonen, Romano Prodi, overtok kontoret, gjorde han det klart hva som hva hans prioriteringer. Han ønsket mer makt til Brussel, mens medlemslandenes nasjonalforsamlinger kunne arbeide medsaker som kultur og sykehus på linje med fylkekommunene.

Arbeidsmarkeds- og sosialpolitikk skal i følge Ramano Prodi besluttes i Brussel. Han vil legge opp til felles prinsipper for de sosiale ytelsene. Skatter og sosiale utgifter skal settes ned og EU-landene skal i større grad ha velferden finansiert gjennom ”sosiale forsikringer”. Hvis han får det som han vil må vi tegne forsikringer for den nåværende folkepensjon og andre trygder ved arbeidsledighet, sykdom, barsel og ulykker. I henhold til Nice-traktaten er det forslag om at sosial- og arbeidsmarkedsområdene skal avgjøres ved flertallsavgjørelser i EUs organer.

I Tyskland har forbundskansler Gerhard Schrøder store problemer med økonomien. Han velger å kutte i budsjettene og spesielt velferd og pensjoner. Han får store problemer med fagbevegelsen og mister politisk støtte. Hovedstaten Berlin er egentlig konkurs, med oppsigelser og nedleggelser av offentlige virksomheter, som skoler, barnehager, sosial-kontorer og kulturelle aktiviteter. I Tyskland har de 4.7 millioner arbeidsledige. Den solide bil- og verkstedindustrien flytter til billigere land i øst og ikke minst til Kina. Grunnlaget for den tyske velferdstaten som ble etablert under Bismarck for mer enn hundre år siden, blir paradoksalt knust av moderne sosialdemokrater.

I Frankrike, Italia og andre europeiske land, har millioner demonstrert i gatene mot nedbygging av pensjonsordninger. Bakgrunn er EUs politikk for økt konkurranse og verdiskapning. EUs Lisboa-strategi har som mål at EU skal være den mest konkurranse-dyktige, dynamiske og kunnskapsbaserte handelsblokken innen 2010. Det er nærmest nullvekst i EU-landene og de kan fastslå at de ikke vil klare å bli økonomiske verdensmestere innen 2010. Tvert i mot, Europa taper terreng i forhold til Asia og USA.

I juli 2003 vedtok EUs finansministere at alle borgere i EU kan velge hvor de vil spare opp til sine pensjoner. Det er to begrunnelser for å kunne spare opp sin pensjon i et annet land. Det er et spørsmål om rentens størrelse eller eventuelle forskjeller. For det andre at deler av den oppsparte pensjonen kan rammes av skatter eller avgifter. Løsningen for de som har råd til det, er å selv spare opp sin pensjon. En tror også at økt konkurranse mellom finansselskapene i EU vil føre til bedre avkastning på pensjonssparingen for den enkelte.

Felles europeiske pensjonskasser skal være med til å sikre arbeidskraftens frie bevegelse. Det er i strid med EUs regler at forskjellige ordninger for arbeidsmarkedspensjoner i EU-landene hindrer arbeidskraftens frie bevegelse. Det er viktig for arbeidskraftens fulle mobilitet i EØS, at det eksisterer et fullt fungerende indre marked for arbeidsmarkedsorientert pensjon. Et annet moment er at kapitalen i pensjonskassene kan investeres i næringslivet på en effektiv måte. Verdiene av pensjonskassene i EU er anslått til mer enn 2000 milliarder euro, det vil si 25 prosent av EUs totale bruttonasjonalprodukt.

Norge følger lojalt EUs politikk

Det er ikke mulig å få det politiske Norge til å innrømme at en rekke offentlige utvalg er basert på krav fra EU. Sandmannutvalget for å knuse sykelønnsordningen. Holdenutvalget for å endre reglene for tariffoppgjørene. Stabell-utvalget for å endre arbeidstvistloven. Blaalid-utvalget for å åpne for mer bruk av midlertidige ansatte og økt bruk av bemanningsbyråer. Colbjørnsen-utvalget for å redusere ”rigide” faglige rettigheter og skape grunnlag for økt konkurranse. Colbjørnsen foreslo et utvalg for en ny Lov for arbeidslivet, for å erstatte arbeidsmiljøloven. Innstillingen fra dette utvalget er lagt fram og er utvilsomt det verste angrepet på faglig rettigheter og arbeidsmiljøstandarder vi noen gang har sett.

OECD har også meninger om norsk arbeidsliv og våre ”sjenerøse” pensjonsordninger.

De krever kutt og henviser til at Norge, som alle andre land i Europa, vil få for mange pensjonister og færre til å skape verdiene. Nå er det slik at verdiskapningen pr. arbeidstaker i Norge er mangedoblet siden vi fikk Folketrygden i 1967. OECD har også lagt fram en rapport som viser at norske arbeidstakere er de mest produktive i Europa. OECD agenda er mer markedsliberalisme og mindre velferdssamfunn, for at eierinteressene skal få større profitt. Det går igjen i alle rapporter, fra arbeidsgiverorganisasjoner og konservative regjeringer og deres internasjonale nettverk, OECD, WTO, IMF, Verdensbanken og ikke minst EU

Den norske regjering har fulgt opp EUs politikk som en naturlig del av EØS-avtalen. Den 15. juni 2001 fremmet regjeringen en odelstingsproposisjon om lov om beskyttelse av supplerende pensjonsrettigheter for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende som flytter innenfor EØS-området.

I mars 2001 kunne vi lese i LO-Aktuelt at EU ikke skal legge seg opp i hvor store pensjonene skal være eller hvordan de utbetales. Kilden var dansk LOs Brussel-kontor. Det er viktig å få ro i de faglige rekkene. I dag er det ingen tvil om at EU har tatt kontrollen med pensjonsordningene ikke bare i EU-landene, men også i Norge på grunn av EØS-avtalen. Det er ingen grunn til at det skal være ro i de faglige rekkene med de kunnskapene vi sitter med i dag.

Tvert i mot, kontroll med pensjonsfondene må bli en faglig-politisk kampsak langt ut over kravene til tjenestepensjoner for alle i det norske arbeidslivet.

En slik negativ utvikling stiller ennå sterkere krav til nedbygging av velferdsordninger og offentlige pensjoner. Her hjemme la daværende statsråd Gabrielsen lagt fram et norsk utgave av Lisboa-strateegien. Vi skal føre samme politiske og økonomiske linje som EU. Årsaken er våre forpliktelser gjennom EØS-avtalen og våre konkurransevilkår i EUs indre marked. Det har ikke vært noen debatt om dette her hjemme. Den norske Lisboa-rapporten er ikke nevnt i media. På tross av det er det ingen tvil om det politiske vei valget. Det er heller ingen tvil om at Johnsen-kommisjonen har fått sitt mandat fra den nye virkeligheten som er skapt gjennom EØS-avtalen. I august 2004 la departementet fram en oppdatert rapport om Norge og Lisboa- strategien.

Det er ikke lett å holde oversikten under debatten om våre fremtidige pensjonsordninger. På tross av at Folketrygden skulle gi ytelser på 2/3 av lønnen, er den i dag bare på 53 prosent.

Alle i offentlige sektorer har en tjenestepensjon, som sammen med Folketrygden, gir 66 prosent. Det gjelder for også for halvparten i den private sektor som har en eller annen form for tilleggspensjon. Det kan være ytelsesbasert tjenestepensjon eller innskuddsbasert pensjon.

Privatisering av de norske pensjonsfondene

Internasjonalt ser vi økende bruk av innskuddbaserte pensjoner, noe som også preger debatten her hjemme, spesielt fra NHO og den politiske høyresiden. Overgangen til innskuddbaserte systemer skjer på bekostning av offentlige ordninger som folketrygden men også de øvrige typer tjenestepensjoner. I USA og Storbritannia har de mange eksempler på at de asnatte og pensjonistene taper sine oppsparte midler til pensjon når selskapet går konkurs eller har andre økonomiske problemer. ENRON-skandalen i USA er det mest kjente eksemplet.

Fordelen med innskuddbaserte systemer ligger oss myndighetene, men mest hos arbeids-giverne. De fritas for økonomisk ansvar og risikoen flyttes over til den enkelte arbeidstaker og pensjonistene. De er lettere å etablere for små bedrifter og de med stadig omorganiseringer. Pensjonenes nivå er ikke fastlagt på forhånd. De vil følge markedets utvikling, det vil si, resultatet av innskuddenes størrelse og utviklingen i finansmarkedet. LO har støttet slike innskuddordninger i virksomheter hvor de ikke har hatt tjenestepensjoner.

NHO har klare krav til fremtidens pensjonsordninger, kutt i utbetalingene og mer private ordninger står på deres dagsorden. Når vi vet hvordan ledere i næringslivet og ikke minst folk i NHO har forsynt seg med pensjonsutbetalinger i millionklassen hvert år, har de lite gjennomslagskraft blant folk flest.

Det er viktig at debatten om pensjonskommisjonens innstilling er basert på kjennskap til det politiske spillet som pågår med pensjonsfondene som innsats. Det er ikke bare en regjering styrt av Høyre og NHO, men også krefter fra internasjonale organisasjoner.

Det er viktig at fagbevegelsen avviser enhver form for privatisering av folketrygden og de offentlige tjenestepensjonen.

Det er viktig at krav om tjenestepensjoner ikke fører til at de private finansselskapene får kontroll med våre pensjonsfond.

Det er viktig at slike pensjonsfond er under offentlig kontroll og med garanti for at avtalte pensjoner er på plass den dagens hver enkelt velger å gå av med pensjon eller må gi seg i arbeidslivet av andre grunner.

Det er viktig at Folketrygden er solidarisk og gir alle en sikker alderdom, uansett inntekt og lengden på arbeidsforholdet.

Debatten må også omfatte hvordan vi skal slå tilbake privatiseringskravene fra EU. Det er klart at de reformene som er lagt fram av ERT, senere fulgt opp av EUs organer og nå lagt fram som forslag fra pensjonskommisjonen, ikke er til fordel for det store flertall.

Fagbevegelsens strategi må være en klargjøring og synliggjøring av hva som skjer med Folketrygden og hvilke krefter som står bak prosessene. Vi må avvise mytene, bl.a. at vi ikke har råd til en offentlig, solidarisk pensjonsordning. Det er verdiskapningen som er avgjørende ikke hvor mange trygdede vi har i forhold til yrkesaktive.

Vi skal merke oss at vi ikke har råd til offentlig pensjoner, men at vi har midlene når det er snakk om private innskuddsordninger.

Vi i fagbevegelsen må avvise Johnson-kommisjonens innstilling og legge fram helt nye og solidariske forslag til framtidens pensjonsordninger, selv om de er i strid med krav fra EU som forplikter oss på grunn av EØS-avtalen.

Denne saken må bli den store kampsaken for en eventuell solidaritetsregjering til neste år.