LO  |  LO-aktuelt  |  LO-nytt  |  Det Røde Surfebrettet  |  Notodden kommune  |  Hjartdal kommune

Jeg kommer antakelig aldri til å slutte å forundre meg over sosialøkonomenes enkle verden! Der hersker Markedet. Og Markedet er et slags fornuftsvesen som lever sitt eget liv – egentlig helt upåvirkelig av politiske inngrep, skriver Per Østvold, leder i Norsk Transportarbeiderforbund.

Yppersteprestenes enkle verdensbilde

I stedet for å lage nei-aksjon til lønnsoppgjøret bør fagbevegelsen mobiliseres for å fremme tiltak for å overvåke og forsterke konkurransetrykket på det norske markedet, hevder sosialøkonom Per Richard Johansen i DN 27. juli. Det er bare på denne måten inntektsfordelingen i norske bedrifter kan endres fra eiere til arbeidstakere, og arbeidsløsheten samtidig kan holdes nede.

Jeg kommer antakelig aldri til å slutte å forundre meg over sosialøkonomenes enkle verden! Der hersker Markedet. Og Markedet er et slags fornuftsvesen som lever sitt eget liv – egentlig helt upåvirkelig av politiske inngrep. Fagbevegelsen kan forsøke å påvirke Markedet ved å kreve større andel av profitten, men det vil i så fall straffe seg. Markedet vil da gi oss høyere priser. Følgelig blir konkurranseevnen dårligere, noe som igjen vil påføre oss økt arbeidsløshet. Dermed kommer fagbevegelsen på defensiven, lønnskravene blir lavere og konkurranseevnen igjen bedret. Markedet har tatt tilbake styringen!

Det er derfor Johansen mener at det bare er én veg fagbevegelsen kan gå: vi må kreve mer Marked. Mer konkurranse vil nemlig holde pris- og profittveksten nede. Dermed vil også arbeidstakernes reallønn øke, hevder han.

            De herskendes tanker er de herskende tanker, sa Marx (eller var det Trygve Bratteli?) Overført: Markedsliberalismen har vunnet en ideologisk seier i så å si hele verden. I ruinene av den kampen som fant sted, kan man skimte de usle restene av sosialistisk (og sosialdemokratisk) tankegang, der noen hadde tro på at det var mulig med samfunnsmessig styring av kapitalkreftene. Høyt hevet over disse ruinene har det vokst fram et yppersteprestekorps av sosialøkonomer som daglig -  og med stor gjennomslagskraft - bombarderer oss med budskap om Markedets velsignelser og enkle sammenhenger. Det er bare å bøye seg i støvet!

Men det er altså det jeg ikke vil. Jeg nekter å bøye meg for mystifiseringen, på alle de overforenklede forklaringene, på den massive propagandaen om at Markedet er et uavvendelig resultat av teknologiske og organisatoriske prosesser, på at galskapen ikke kan stanses eller endres. Jeg er rett og slett noe så sjeldent som en sosialist som tror at det som er skapt av mennesker også kan forandres av mennesker. At det er mulig, og ønskelig, med samfunnsmessig styring. Samtidig er jeg den første til å innrømme at dette ikke er dagens virkelighet. De herskendes tanker er de herskende tanker!

Selv om det på mange måter kan sammenlignes med å stange hodet i veggen, skal jeg utdype mine egne meninger og samtidig imøtegå et par av yppersteprestenes vanligste teser.

Tese 1: "Solidaritetsalternativet som ble lansert av Sysselsettingsutvalget av 1992, la betydelig vekt på at et inntektspolitisk samarbeid kunne bidra til å redusere arbeidsledigheten gjennom å forbedre den norske konkurranseevne ved moderate lønnsoppgjør, samtidig som myndighetene skulle stimulere økonomien ved sysselsettingsfremmende tiltak" (Holdenutvalget, kap. 1).

Mitt svar: I 1998 innførte Brundtland-regjeringen lønnsstopp og strammet inn finanspolitikken for å dempe veksten i priser og kostnader. Året 1998 er derfor på mange måter det første året med bruk av Solidaritetsalternativets virkemidler: en stram finanspolitikk og moderate lønnsoppgjør. Dette året økte arbeidsløsheten fra 2 til 3 prosent. Den stramme økonomiske politikken fortsatte i 1989, hvor lønnsglidningen faktisk var negativ, og den fortsatte i 1990, 1991 og 1992.

I 1992 hadde arbeidsløsheten steget til nærmere 6 prosent. Det var da Solidaritetsalternativet ble lagt fram, som en ideologisk overbygning rundt påstanden om at moderasjon var solidaritet med de arbeidsløse.

Alle er enige om at det var nødvendig å stramme inn fra 1988. Jappetidas frislepp hadde gitt oss en pris- og kostnadsvekst som vi (les konkurranseutsatt sektor) i lengden ikke kunne leve med. Spørsmålet er vel heller om finanspolitikken ikke var for stram i disse årene, om det er politisk akseptabelt å bidra til så høy arbeidsløshet? Mitt poeng er rett og slett at myndighetene – med LOs velsignelse – ikke bare valgte å holde arbeidsløsheten høy, men ekstra høy for å sikre en økonomisk utvikling med lav pris- og lønnsvekst og slik bedre norsk konkurranseevne.

Omslaget kom i 1994/95 – etter det kraftigste og mest langvarige tilbakeslag i norsk økonomi etter den andre verdenskrig. 99,9 prosent av alle norske sosialøkonomer hevder at dette omslaget, som medførte vekst i norsk økonomi og fall i arbeidsløshetstallene, skyldtes bruken av Solidaritetsalternativet fra 1992.

Jeg mener at slike påstander mer er forsøk på ideologisk tåkelegging enn framlegging av fakta. For det første ble Solidaritetsalternativets virkemidler tatt i bruk fra 1988, ikke 1992, og det var da vi fikk arbeidsløshet. Arbeidsløsheten ble brukt som virkemiddel. For det andre kom bedringen i norsk økonomi i all hovedsak som resultat av to andre forhold: Først ble rentenivået i Norge halvert fra 1992/93 til 1995/96 som en nødvendig tilpasning til verden rundt oss (økonomene var den gang enige om at dette var nødvendig for å opprettholde den norske fastkurspolitikken). Dernest fikk vi nyte godt av en sterk og langvarig internasjonal oppgangskonjunktur. Begge forhold førte til sterk etterspørselsvekst i Norge og fall i arbeidsløsheten.

Betyr dette at jeg mener at moderasjonspolitikken ikke hadde noen betydning i disse årene? Nei, men det kan tas som uttrykk for at jeg er luta lei av yppersteprestenes overforenklede forklaringer, hvor Solidaritetsalternativet gis æren for alt som er bra i norsk økonomi, mens lønnskrav fører oss rett til helvete. Verden er rett og slett ikke så enkel som de vil ha det til!

Tese 2: "Med økt konkurranse vil eiernes muligheter til å øke prisene – og dermed holde profitten oppe – bli redusert, og dermed vil arbeidstakernes reallønn øke" (sosialøkonom Johansen i DN 27. juli).

 Mitt svar: Økt konkurranse og/eller krav om økt profitt brukes i dag av bedriftseierne som argument for massive angrep på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Åpne øynene og se deg rundt i europeisk arbeidsliv, Johansen, og du vil oppdage en verden som både er fylt med økt konkurranse og høy arbeidsløshet. Samtidig er fagbevegelsen satt kraftig tilbake i mange land på grunn av det som kalles fleksibilisering av arbeidslivet, det vi si atypiske ansettelsesforhold og undergraving av tariffavtaler. Det store klassekompromisset – arbeiderbevegelsens løfte om å bidra til konkurranseevnen til gjengjeld for full sysselsetting, trygge arbeidsvilkår og en sterk velferdsstat - er i full oppløsning på grunn av arbeidsgivernes offensiv!

I denne defensive situasjonen velger fagbevegelsen i alle land – så lenge det går – å alliere seg med egne arbeidsgivere om å holde lønnsveksten nede og slik bedre konkurranseevnen i eget land. Resultatet er at arbeidsløsheten i Europa ennå ligger på rundt 10 prosent. Samtidig benytter grådige eiere og ledere anledningen til å berike seg på det mest umoralske (moral er for øvrig et begrep som neppe går "hjem" i denne sammenheng).

LO Notodden
Kontor: LO-senteret, Torvet 4, 3674 Notodden.
Tlf: 350 29 050 Fax: 350 29 081
Postadresse: Boks 31, 3671 Notodden.
 E-post
Leder og webansvarlig: Egil Kristiansen, 920 59 179