Olav Boye: Forslag til Lov for arbeidslivet

Møte i LO Notodden på aksjonsdagen 11. november 2004

Olav Boye:

Arbeidslivslovutvalgets angrep på faglige rettigheter

Tidligere i år fikk vi innstillingene fra to offentlige utvalg av enorm betydning for vår pensjoner og våre faglige rettigheter. Det er Pensjonskommisjonen og Arbeidslivslov-utvalget. Begge utvalgene er oppnevnt av den forrige regjeringen, med Stoltenberg som statsminister. Johnsen-kommisjonen hadde som oppgave å bygge ned de offentlige pensjons-ordningene og legge føringer for privatisering etter EUs konkurranseregler. Arbeidslivs-lovutvalget, med Ingeborg Moen Borgerud som leder, skulle tilpasse vår arbeidsmiljølov til EUs regler og direktiver, kravene i EUs Lisboa-prosess om økt konkurransekraft og ikke minst alle de politiske forpliktelsene i henhold til EØS-avtalen.

Vi kan dokumentere at forslagene i begge disse offentlige utredningene er etter press fra EU. Vi kan henvise til den mektigste lobbyorganisasjonen i Brussel, The European Roundtable of Industrialist (ERT), som har lagt fram rapporter med krav til privatisering og nedbygging av faglige rettigheter og velferdsordninger. ERTs krav blir fulgt opp av EU-kommisjonen, enten ved direktiver eller ved politisk press på EU-landene, også Norge på grunn av EØS-avtalen.

Alle landene i Europa har politikere som angriper velferdsordninger og faglige rettigheter.

De fleste er konservative eller liberale med en klar politisk dagsorden for å svekke fagbevegelsen innflytelse og styrke næringslivets makt. I mange tilfeller er det også folk som fortsatt kaller seg sosialdemokrater. Alle henviser til at vi har for ”rigide” faglige rettigheter og for ”sjenerøse” velferdsordninger. Tony Blair, Gerhard Schrøder, Silvo Berlusconi, Gøran Persson og Kjell Magne Bondevik, - men også Jens Stoltenberg påstår at vi må forholde oss til ”den nye virkeligheten” i EUs indre marked og i den globaliserte verden.

Hvem er våre motkrefter?

Det er viktig at vi har klart for oss hvem som er vår motkrefter. Det er altså sterkere krefter enn høyreregjeringa og NHO. Det er de store flernasjonale selskapene, deres nettverk og lobbyorganisasjoner, som jobber systematisk for å gjenvinne den fulle styringsretten og legge grunnlaget for økt konkurransedyktighet og større fortjenester til spekulanter og investorer.

Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen, UNICE, har en klar strategi. Den norske medlemsorganisasjonen, NHO, har sine folk i regjeringen. De legge stein for stein i et byggverk, hvor skatte- og avgiftslettelse, færre faglige rettigheter, mindre offentlig pensjon, større fleksibilitet i arbeidstid og ansettelsesforhold, det vil si lavere arbeidskostnader for større fortjeneste. Gjennom den mektige og pengesterke lobbyorganisasjonen European Roundtable of Industrialist (ERT), legger de fram sine krav til EUs politikk. Gjennom den dynamiske EØS-avtalen blir dette også norsk politikk.

Helt fra det indre markedet ble innført, har EU tatt større og større kontroll med lover og regler i arbeidslivet. ERT har lagt fram en rekke rapporter som er ødeleggende for miljøet, velferden og faglige rettigheter i EU og dermed også i Norge på grunn av EØS-avtalen.

Spesielt er de opptatt av at den offentlige sektor privatiseres og konkurranseutsettes, det vil si å ta arbeidsoppgaver fra folkevalgte organer og overlate de til kreftenes frie spill i markedet.

EUs grunnlov, som er ute til behandling i de 25 EU-landene, vil i ennå sterkere grad gi EU sentrale makt over økonomi, offentlige tjenester, faglige rettigheter og velferdsordninger.

ERT består av et råd på 48 menn, alle generaldirektører i europeiske storselskaper. Fra Norge er Eivind Reiten, generaldirektør i Norsk Hydro, på plass i dette utenomparlamentariske maktsenteret. Det er utrolig at ingen i vårt politiske miljø stopper denne politiske aktiviteten som er toppleder i et statskontrollert selskap. Tidligere har også generaldirektørene i Statoil deltatt sammen med direktørene i Norsk Hydro. Vi merker oss at i flere år har general-direktørene i de to største norske selskapene, med store offentlige eierinteresse, deltatt i dette arbeidet for å undergrave faglige rettigheter og velferdsordninger. Det er selskapene som er representert i Rådet, som står bak finansieringen av ERTs aktiviteter.

ERT står bak kravene om Enhetsakten for det indre markedet (EØS), en felles valuta og pengepolitikk (ØMU), nedbygging av de offentlige pensjonsordningene, utbygging av transportsystemer som bro over Øresund og tunnel under den engelske kanalen og ikke minst en rekke forslag til skatte- og avgiftslettelse og bedre konkurransevilkår for næringslivet.

Totalt har ERT lagt fram 35 utredninger eller rapporter som alle har blitt EU-politikk.

- Det blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi får samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia, sa generaldirektør Jørgen Schrempp i Europas største industrikonsern, Daimler-Chrysler og aktiv medlem av European Roundtable of Industrialist. Uttalelsen kom riktig nok i god tid før det totale sammenbruddet for Suharto-diktaturet i Indonesia.

"Making Europe Work" er en rapport om hvordan europeisk lovgivning skal bryte ned kollektive arbeidsretten, noe vi kan se delvis gjennomført i EUs direktiver, men også som mandat for offentlige utredninger her hjemme. ERT er den mest innflytelsesrike og mektige kamporganisasjonen i den europeiske lobbyvirksomheten. ERT er de sterkeste motkreftene til miljøbevegelsen, fagbevegelsen, primærnæringene og Nei til EU. ERT har skap EU i sitt bilde, det vil si, markedsliberalismen som politisk rammeverk.

Lisboa-strategien

I EUs Lisboa-erklæring fra 2000, ble det lagt vekt på at Europa er i ferd med å gå inn i en ”kunnskapsbasert økonomi” som vil innebære dyptgripende endringer som vil prege både samfunnet, arbeid og helse og sikkerhet på arbeidsplassen. EU skal innen år 2010 bli den mest konkurransedyktige, mest dynamiske og mest kunnskapsbaserte handelsblokken i den globale økonomien. EU har som mål å konkurrere andre land og handelsblokker sønder og sammen. Det er en lite solidarisk strategi i forhold til verdens fattige og krav til et økologisk miljø.

Lisboa-erklæringen er et produkt av de europeiske storselskapenes krav til bedre konkurranse-vilkår, det vil si lavere kostnader fra skatter, avgifter, lønninger og sosiale utgifter. Det er den mektige lobbyorganisasjonen ERT som har utarbeidet en slik plan og som har makt og midler til å få gjennomført sine mål. Høyre-regjeringa har laga sin utgave av Lisboa-erklæring, som har de samme mål og de samme virkemidlene for at EU skal bli økonomisk verdensmester.

Det er nesten ikke økonomisk vekst i EU, spesielt Tyskland har store problemer. Allerede etter fire år har EU sjøl sagt at Lisboa-strategien neppe vil lykkes på grunn av økonomisk stagnasjon og utfordringen med de åtte nye landene fra Sentral- og Øst-Europa. EU er i ferd med å tape kampen om å bli økonomisk verdensmester. Folket i Europa og i Norge betaler prisen med rasering av faglige rettigheter i lov- og avtaleverket og velferdsordninger gjennom konkurranseutsetting og privatisering.

Den tidligere danske statsministeren Poul Nyrup Rasmussen, nå medlem av EU-parlamentet, har advart mot at Lisboa-prosessen blir brukt til å redusere faglige rettigheter, velferd og miljøforbedringer. Den nye presidenten i EU-kommisjonen Barosso, har sjøl tatt ansvaret for å gjennomføre Lisboa-strategien. Det er grunn til å tro at de faglige organisasjonene vil møte ytterligere krav om nedbygging av faglige rettigheter og velferdsordninger. Privatisering og konkurranseutsetting en viktig del av denne markedsliberale filosofien.

De nye EU-landene

Etter 1. mai 2004 har EU ti nye stater, hvorav åtte er tidligere ettpartistater i Sentral- og Øst-Europa. Det kunne ha ført til at millioner av arbeidsløse i øst, reise til vest for å søke arbeid. Alle EU-land, bortsett fra Sverige, men også Norge på grunn av EØS, valgte overgangs-ordninger for å sikre seg mot sosialdumping. Så langt kan vi ikke si at dette har blitt et stort problem, men det har avslørt en del aktiviteter som grenser opp til kriminelle og uakseptable metoder for arbeidsutleie og formidling. Vårt land har allerede problemer med flyktninger og asylsøkere og deres plass i arbeidslivet.

Et av argumentene for et ja-standpunkt, er angiverlig solidaritet med de nye EU-landene i Sentral- og Øst-Europa. Det blir hevdet at i fredens og solidaritetens navn blir de nye områdene ønsket velkommen. Bak svadaen ligger økonomiske motiver. Nye markeder, billig arbeidskraft og økt innbyggertall, er gode argumenter for supermakten EU. Disse landene er påført store sosiale og økonomisk problemer for å tilpasse seg markedsliberalismen. Det er millioner av arbeidsledige og andre millioner på midlertidige jobber, som lever fra hånd til munn.

Landeiendommer og virksomheter kjøpes opp av utenlandske spekulanter, spesielt de pengesterke tyskerne. Det er forbundsrepublikken Tyskland som er drivkraften og har den økonomiske kontrollen i EU, noe som vil forsterke seg etter at utvidelsen er fullført. Tyskerne kontrollerer i dag det meste av media i disse nye EU-landene. Frustrasjonene er store og informasjonene om EU er endimensjonale.

Hva kan disse folkene vente seg fra EU og de rike landene i vesten? Vi kan ta et lærestykke fra gjenforeningen av Tyskland. I dag femten år etter er det fortsatt masseledighet i de østlige områdene, på tross av at Tyskland har brukt seks oljefond. Europas økonomiske lokomotiv har ikke maktet å gi sine egne landsmenn en bedre hverdag. Det er mye som tyder på at det blir med drømmene også for vanlig folk i de nye medlemslandene. For eliten vil det bli en annen sak. De vil alltid finne muligheter til å bedre sine levekår.

Utviklingen i EU går klart i retning av at de store EU-landene får mer makt, på bekostning av de mindre medlemsstatene. Landene fra Sentral- og Øst-Europa, vil bli stilt bak i køen og få ennå mindre innflytelse. Flere og flere i øst stiller i økende grad spørsmål om hvilke EU de skal med i, er det et samarbeid av nasjonalstater i et felles indre marked eller som delstat i EU. Det er en del som husker Sovjetunionen og stiller seg spørsmålet om de går fra den ene unionen til den andre, fra ettpartistaten til grunnlovsfestet markedsliberalisme.

Sosialdumping

Roma-traktaten i 1956 innførte fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft i EU. Det vi kaller de fire frihetene, er grunnlaget for EUs konkurranseregler og det indre markedet (EØS).

Den 1. mai 2004 ble EU utvidet med ti nye medlemsland. Det har skapt frykt for at billig arbeidskraft fra disse landene skal ødelegge opparbeidede faglige rettigheter og velferds-ordninger. Sosialdumping av lønns- og arbeidsvilkår har vært en økende utfordring før utvidelsen og vil utvilsomt øke kraftig vi hvis vi ikke setter inn krav om allmenngjøring av lover og avtaler. Vi ser økende kriminelle aktiviteter i organiseringen av arbeidsinnvandring. Arbeidsgivere som omgår reglene og ansetter folk til lavere lønns- og arbeidsvilkår, skaffer seg et konkurransemessig fortrinn i forhold til andre bedrifter. Dette kalles sosial dumping.

I de nordiske landene er spillereglene i arbeidslivet basert på lovverk og tariffavtaler mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. I mange bransjer har tariffbestemte lønns- og arbeidsvilkår vært undergravd lenge. Arbeiderne har fått betaling helt ned i 22 kroner i timen. Det er ikke lett å kartlegge disse forholdene, fordi de ansatte er truet til taushet og firmaet nektet å si noe.

Arbeidstakere som blir utsatt for sosial dumping, er gjerne arbeidere som av ulike årsaker godtar en lavere lønn enn ordinære arbeidstakere. Det er ingen offentlig minstelønn i Norge, og deler av arbeidsmarkedet dekkes ikke av tariffavtaler. Hvis man ikke finner fram til effektive mottiltak, kan arbeidssøkere fra andre land rykke inn i den delen av arbeidsmarkedet der det ikke finnes noen tariffavtale. Sosial dumping kan øke dersom arbeidsinnvandringen øker og myndighetene ikke setter i verk kraftige mottiltak mot slike uverdige forhold.

På grunn av EØS-avtalen kan enkeltpersoner reise til vårt land for å søke arbeid. Regjeringen har vedtatt at statsborgere fra åtte av de nye medlemslandene kan søke arbeid i inntil seks måneder, men de må forsørge seg selv i søknadsperioden. De må kunne vise arbeidskontrakt på heltidsarbeid til norske lønns- og arbeidsvilkår og dokumentasjon på at de har egen bolig.

Utenlandske selskaper eller enkeltpersoner som etablerer seg som selvstendig nærings-drivende, omfattes ikke av eventuelle overgangsordninger. Utstasjonerte arbeidstakere er folk som jobber i Norge fordi en utenlandsk arbeidsgiver har tatt på seg et oppdrag i Norge. EUs utstasjoneringsdirektiv (96/71EC) bygger på at nasjonale lønns- og arbeidsvilkår skal legges til grunn for lønns- og arbeidsvilkår. Det betyr at utenlandske selskaper må følge norske tariff- og lovbestemmelser.

Organisert arbeidsinnvandring er tett knyttet til ulike former for kriminell virksomhet. Dette er en stor utfordring som EU ikke har vært mye opptatt av. Nylig avviste EU-parlamentet et forslag fra en svensk representant å stoppe trafikken av kvinner og unge jenter til bordeller sexindustrien. Flertallet henviste til EUs regler om fri flyt av arbeidskraft og tjenester. En mer generell fokusering på sosial dumping fra EUs side er totalt fraværende. Her gjelder kun reglene om konkurranse på markedets premisser.

EUs tjenestedirektiv

EU-kommisjonen har imidlertid foreslått et nytt tjenestedirektiv som slår beina vekk under utstasjoneringsdirektivet dersom det blir vedtatt. Direktivet innebærer at et tjenesteoppdrag som er godtatt i ett EU-land, automatisk er godkjent i resten av EU/EØS. Det vil bety at en utenlandsk arbeidstaker bare har rett til lønns- og arbeidsvilkår på linje med hjemlandet.

Direktivet skal sørge for at det blir mer konkurranse om å yte tjenester på tvers av grensene, for å nå målet i Lisboa-strategien .

Det er grunn til å merke seg at EU-kommisjonen enstemmig gikk inn for direktivet, inkludert en rekke sosialdemokratiske medlemmer. Direktivet har møtt stor motstand i europeisk fagbevegelse. De nordiske faglige organisasjoner har alle sagt nei til direktivet. På landsmøte til HK i september, sa Kristin Halvorsen klart nei, mens Jens Stoltenberg skulle se på saken. Gerd Liv Valla har krevd at Regjeringa bruker sitt veto i EØS-avtalen mot tjenestedirektivet.

Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen UNICE, vil bruke EØS-utvidelsen til å presse lønningene nedover. NHO-direktør Sigrun Vågeng henviser til at norske kostnader er sju ganger høyere enn lønnskostnadene i de nye EU-statene. Hun har uttalt at lønnsnedgang vil skjerpe norske bedrifters konkurranseevne.

Et solidarisk arbeidsmarked er et arbeidsmarked som hilser utenlandske arbeider velkommen på samme vilkår som norske arbeidere. Det betyr at lov- og tariffbestemmelser overholdes. Fagbevegelsen har framsatt ulike krav, - opprettholde strenge regler for bruk av midlertidig ansettelse og innleie av arbeidstakere, allmenngjøring av tariffavtaler i bransjer der faren for sosial dumping antas å være stor, innsynsrett for fagbevegelsen og utvidet aksjonsrett mot arbeidsgivere som bryter standardene.

Allmenngjøring av tariffavtaler og andre tiltak

Et av de krav LO stilte for å akseptere EØS-avtalen for mer enn ti år siden, var en lov som gjør det mulig å allmenngjøre tariffavtaler. Det betyr at en offentlig oppnevnt tariffnemnd kan vedta at reglene i en bestemt tariffavtale skal gjelde også for arbeidstakere og arbeidsgivere som står utenfor avtalen. Det betinger gode kontrollmuligheter og fullt innsyn i lønns- og arbeidsvilkår på arbeidsplasser uten tariffavtale og uten fagorganiserte. Brudd på standardene må føre til en straff som monner og fagbevegelsen må få rett til å aksjonere mot arbeidsgivere som bryter standarder og regler.

I dette arbeidet kan en bygge på ILOs minstekrav på de fleste områder i arbeidslivet. Det er et problem, at EU ikke er en statsdannelse og derfor ikke er juridisk forpliktet til å følge ILOs regler. Det må ikke forhindre at fagbevegelsen bruker ILOs regler i kampen mot EU/EØS.

Den 28. mai 2004 la Den norske Regjeringen frem forslag for Stortinget om lov om endringer i arbeidsmiljøloven, ligningsloven, utlendingsloven og allmenngjøringsloven. Regjeringen ønsket å avvente erfaringene med EU-utvidelsen før det ble tatt stilling til om det var behov for ytterligere tiltak, men flertallet i Stortinget ville ha tiltak mot sosial dumping umiddelbart. På grunn av den korte tidsfristen har det ikke vært mulig å sende forslagene ut på alminnelig høring.

Regjeringen foreslår følgende tiltak mot sosial dumping i tillegg til overgangsordningene:

Det innføres en ny bestemmelse i utlendingsloven. Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med at vilkårene for innvilgelse av arbeids- og oppholdstillatelse følges i virksomhetene og at Lov allmenngjøring blir overholdt. Ved mistanke om brudd på regelverket om arbeids- og oppholdstillatelse skal utlendingsmyndighetene varsles. Arbeidsmiljøloven får en forskrift som pålegger bruk av identitetskort for arbeidstakere innenfor bransjer der det nødvendig eller hensiktsmessig for å ivareta arbeidstakernes helse, miljø og sikkerhet. Det samme gjelder oversiktslister over ansatte som til enhver til har rett til å oppholde seg på arbeidsplassen.

Fra Sverige har en gode erfaringer med å ta kriminelle bemanningsselskaper som lurer sine ansatte og ikke minst skattemyndighetene. En har endret ligningsloven slik at rapporterings-plikten til Sentralskattekontoret for utenlandssaker utvides til å gjelde opplysninger om alle utenlandske arbeids- og oppdragstakere innen alle bransjer.

Det er grunn til å merke seg at dette er ikke overgangsordninger, men forslag til mer permanente ordninger. Det er grunn til å avvente nærmere avklaring om tjenestedirektivet og hvilke følger det vil få for forholdene i arbeidslivet, ikke minst sett i forhold til Regjeringas forslag og kravene fra LO.

For et par uker siden led NHO et kraftig nederlag i Tariffnemnda. Arbeidsgiverne må godta at utenlandske arbeidere får samme lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidere ved sju oljeanlegg langs kysten. Det betyr at vi ikke får store forskjeller mellom utenlandske og norske arbeidere. Det er grunn til å tro at EU/EØS vil gi NHO omkamp, i henhold til EUs konkurranseregler og våre forpliktelser i EØS-avtalen.

Flukt av kapital og arbeidsplasser

En ennå større utfordring enn sosial dumping her hjemme, er flukten av kapital og arbeid til lavkostland, mange industrivirksomheter, men også etter hvert innen service/administrasjon. Det gjelder både de nye EU-landene, men også til ennå dårligere forhold i Kina og India.

Globalisering, det vil si utviklingen i internasjonal handel og produksjon, har satt økt press på norske virksomheters rammebetingelser og konkurransesituasjon. Denne situasjonen blir brukt som argument for at regler i norsk arbeidsliv må harmoniseres nedover med reglene i andre land, hvis vi fortsatt skal ha arbeidsplasser.

Tusenvis av industriarbeidsplasser er flyttet og en forventer at dette vil fortsette. I de siste årene ser vi også økende utflytting av arbeidsplasser innen service og administrasjon, hvor til eksempel Bangalore i India har hatt en voldsomt vekst innen avansert databehandling.

De store økonomiske problemene i Tyskland og ikke minst lavere inngang fra skatter og avgifter for å dekke offentlige utgifter, er delvis en følge av at mye verdiskapning er flyttet ut.

Hvis det ikke var for oljeinntektene, ville vi ha de samme forhold i Norge. Når verdiskapning flytter ut, betyr det reduserte inntekter til velferdsordninger og andre offentlige oppgaver.

Dersom våre arbeidslivsregler er vesentlig forskjellig enn i land det er naturlig å sammenligne oss med, kan det bidra til at de samlende kostnadene gjør det vanskeligere eller umulig å konkurrere. Det er en av hovedbegrunnelsene i innstillingen fra Arbeidslivsutvalget. Begrepet ”land det er naturlig å sammenligne seg med” er en frase fra 1970-tallet. I dagens globale økonomi må vi i så fall sammenligne oss med absolutt alle land, også Kina og India, hvor lønnskostnadene er en tjuendedel av Norge, hvor de forekommer slavearbeid og de faglige og sosiale rettighetene er lik null.

Europeiske selskaper

Fra 8. oktober har Regjeringa innført regler om Europeiske selskaper i henhold til EU-direktiv om samme sak. Det åpner for at norske selskaper kan flytte ut, blant annet for å unngå skatte-kostnader. Det betyr at de ikke blir underlagt norsk selskapsrett. Styrerepresentasjonen i henhold til Lov om aksjeselskaper står for fall. Ennå et forslag for å øke konkurransekraften i Europa.

I 2002 utgjorde selskapsskatten i Norge 126 milliarder kroner. Endringen vil føre til press på selskapsbeskatningen, noe som vil føre til lavere skatteinngang og redusert offentlig sektor.

Hovedreglen er at selskapene som ikke er hjemmehørende i Norge, ikke er regnskapspliktige og heller ikke skattepliktig.

Det er uklart hvor mange norske selskaper som vil benytte seg av disse mulighetene. På Oslo børs er det i dag 177 selskaper med aksjekapital over en million kroner. Disse kan uten videre registrere seg som Europeiske selskaper, med unntak av 30 finansselskaper som ha tillatelse fra myndighetene. Det er grunn til ekstra bekymring for selskaper som eier, forvalter eller utvinner naturressurser. Hvis de flytter hovedkontoret til utlandet, svekkes råderetten og nasjonal påvirkningsmuligheter over nasjonale naturressurser som fisk, olje, vann og skog.

I den nye loven har de ansatte ingen rett til representasjon i styrende organer. Det er uklart om dette kan rettes opp i forskriftene til loven, men sannsynligvis blir en henvist til EUs regler om konsultasjon og informasjon. Det vil si at det vi kalte bedriftsdemokrati er ført tilbake til tiden før 1970-tallet. Dette lovverket er et kraftig angrep på folkestyre og en miljøvennlig forvaltning av våre naturressurser.

Vi som har vår bakgrunn i arbeidslivet og fagbevegelsen, opplever at norske lover og opparbeidede faglige rettigheter etter hundre års kamp, ødelegges av kravene gjennom EØS-avtalen, EUs såkalte Lisboa-strategien, men også fra globaliseringen.

Hvorfor Lov for Arbeidslivet?

Arbeidslivsutvalget har lagt fram sin innstilling og høringsrunden er avsluttet. Selv om resultatet ikke er fullt så galt som det var grunn til å frykte, er innstillingen det sterkeste angrep noen gang mot våre faglige rettigheter. Bakgrunn for oppnevningen av dette utvalget var det såkalte Colbjørnsen-utvalget som la fram en innstilling i 1999, om ”Nytt millennium - nytt arbeidsliv”. De forslo store endringer i blant annet arbeidsmiljøloven, for å gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig. Fleksibilitet var moteordet som skulle løse problemene.

Det var LO som satt arbeidet med en utvidet og forbedret Lov for arbeidslivet på dagsorden.

LO-Kongressen i 2001 gjorde et enstemmig vedtak om at en slik lov som skulle erstatte Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø og samordne en rekke andre lover og regler i et felles lovverk, - Lov for arbeidslivet. Det var bredd enighet om at tiden var moden for oppdatering. Thorbjørn Berntsen advarte mot å starte arbeidet på grunn av markedsliberalismens makt. Noen av de som stemte for en ny lov på LO-kongressen, har siden fått kalde føtter.

I en pressemelding under LO-kongressen, 8. mai 2001, sa avgående LO-leder Yngve Hågensen om den nye Lov for arbeidslivet:

”Når vi reiser krav til endringer er det ensbetydende med forbedringer og vi vil ikke akseptere at en ny lov skal svekke verken grupperinger eller den enkeltes rettigheter på arbeidsplassen.”

Lederen for arbeidslivslovutvalget, Ingeborg Moen Borgerud, sier i et intervju i bladet Arbeidervern, etter at utvalget er oppnevnt:

”Utvalget er oppnevnt for å harmonisere faglige rettighetene i forhold til de krav EU stiller til et effektivt næringsliv, med fleksible arbeidsvilkår.”

Disse to utsagnene harmonerer ikke. Det er ingen tvil om at arbeidslivsutvalget har kjørt sitt løp i henhold til EØS-avtalen og EUs Lisboa-strategi. Innstillingen henviser til 55 direktiver eller lover fra EU som utvalget har forholdt seg til som en følge av norsk tilknytting til EØS. Det er bemerkelseverdig at utvalget legger mer vekt på våre juridiske forpliktelser til EØS-avtalen enn vår forpliktelser til ILOs regler for minstestandarder og de grunnleggende faglige rettigheter til kollektive avtaler og den kollektive arbeidsretten og ikke minst vår rett til å velge faglig tillitsvalgte som har fullmakter til å gjøre avtaler på de fagorganisertes vegne.

EØS-direktivene eller verdens beste arbeidslivslov?

Det er klart at fagbevegelsen står overfor noen dilemmaer. Det er grunn til å etterlyse en strategi fra LO og fagbevegelsen i forhold til disse dilemmaene. Skal vi stille krav til et best mulig lovverk for arbeidstakerne, basert på den kollektive arbeidsretten og de forpliktelser vi har som medlem i FN og ILO, eller skal vi akseptere at EU gjennom EØS-avtalen skal diktere et lovverk i henhold til EUs direktiver og EUs Lisboa-strategi? Det er ikke mulig å gjøre begge deler. Derfor må vi fagbevegelsen ta et strategisk valg.

Personlig vil jeg anbefale at vi ennå engang går inn for at Stortinget skal vedta verdens beste arbeidslivslov. Det gjorde vi på 1970-tallet når vi laga arbeidsmiljøloven. Ennå engang kan vi gå foran i den faglige kampen og i solidaritetens navn skape et lovverk som kan være forbilde for andre, - i våre naboland, i Europa og i resten av den globaliserte verden. Vi må ha sjøltillit til å kreve at de partiene som har planer om et politisk venstresamarbeid, vil samarbeid med de faglige organisasjonene om et slikt solidarisk prosjekt med klart internasjonale følger.

På 1970-tallet, i Trygve Bratteli og Tor Aspengrens glansdager, fikk vi en rekke reformer i arbeidslivet, - arbeidsmiljøloven, styrepresentasjon og sykelønnsordningen. Titusener av tillitsvalgte og fagorganiserte satt i lokale studiegrupper for å drøfte kravene til et demokratisk og framtidsrettet arbeidsliv. Gjennom faglig-politisk samarbeid ble reformene gjennomført, en arbeidsform som forsvant med Gro Harlem Brundtlands maktovertakelse i Arbeiderpartiet.

I dag er det presset fra EU og EØS-avtalen som fører til offentlige utvalg som raserer de rettighetene vi har i arbeidslivet. Ordninger som fagbevegelsen har kjempet fram gjennom mer enn 100 års kamp. Offentlig utvalg lager kopier av EU-direktiver, som igjen er kopier av krav fra mektige lobbyorganisasjoner, som ERT og UNICE.

Innstillingen fra arbeidslivsutvalget har vært ute til høring. LO og fagforbundene har sagt sitt om forslagene. Fagforbundene har gitt uttrykk for at de ønsker en sterkere redskap, som på alle områder tar hensyn til miljø, helse og velferd. Fagforbundene sier det ikke er aktuelt å godta nedbygging av de bestemmelser vi har i arbeidsmiljøloven eller reduksjoner i andre faglige rettigheter. Uten forbehold støtter de Yngve Hågensens uttalelser på LO-Kongressen.

LO hadde en representant i arbeidslivsutvalget, med en referansegruppe av representanter fra alle fagforbundene. Det er en bra måte å jobbe på og et framskritt i forhold til andre offentlige utvalgene som har lagt fram forslag til nedbygging av faglige rettigheter. Vi har eksempler på at fagbevegelsens representanter i slike utvalg har vært overrasket over utvalgets framlegg.

Det er viktig at fagbevegelsens representanter, i hvert fall LOs representant, har tatt dissenser i saker hvor utvalget vil redusere våre rettigheter. Dessverre er det inngått kompromisser med direktørene og advokatene som utgjør flertallet i utvalget. Hensikt med slike utvalg er at alle parter er representert og at alle krav og synspunkter, kommer med i offentlige utredninger. Når LO ikke er klare i sine krav, men aksepterer nedbygging av reglene i arbeidsmiljøloven, vil det skape store problemer for fagbevegelsen og LOs politiske troverdighet.

Vi husker Blaalidutvalget for flere midlertidige ansatte og liberale regler på arbeidsmarkedet. Sandmannutvalget for å knuse sykelønnsordningen og fokus på mer inkluderende arbeidsliv. Stabellutvalget for å redusere arbeidstvistloven og utvanne streike- og aksjonsrettighetene. Holdenutvalget for å endre spillereglene for tariffoppgjørene og innholdet i tariffpolitikken.

Johnsenutvalget vil redusere Folketrygden for å erstatte med mer private pensjonsordninger.

Colbjørnsenutvalget for å fjerne regler som var til hindre for økt konkurranse i næringslivet, - de foreslo et nytt utvalg til å lage en samlet Lov for arbeidslivet.

Fagbevegelsen har hatt representanter i disse utvalgene, men flertallet har bestått av advokater og byråkrater som aldri har jobbet på en normal arbeidsplass og aldri har følt et belastende arbeidsmiljø på kropp og sjel. Slike folk utfører sitt arbeid i disse utvalgene ut fra de ordrer de har fått fra sine departementer, det vil si i henhold til EU-direktiver og den høyrepolitikken som kommer fra Regjeringa.

Arbeidslivsutvalgets mandat

I utvalgets mandat ligger en klar nyorientering: ”En lov som best mulig ivaretar både virksomhetens, arbeidstakernes og samfunnets behov”. I alle lovene fra Lov om tilsyn i fabrikker fra 1892, til Lov om arbeidervern fra 1956 er det vern av arbeidstakerne som står på dagsorden. I arbeidsmiljøloven fra 1977 er det fortsatt vern, men også deltakelse i utforming av egen arbeidsplass og eget arbeidsmiljø. I mandatet til en ny lov, er det virksomhetens behov som blir nevnt først. Det er helt på linje med direktiver og vedtak fra EU og EØS, som setter frie konkurransevilkår, foran faglige rettigheter og vern av arbeiderne.

Arbeidslivsutvalgets innstilling er basert på EUs og næringslivets tese om at det ikke er mulig å gjøre noe med miljø og helse, før virksomheten har et solid overskudd som forsvarer bruk av penger på utgifter til bedre arbeidsmiljø. Her legger arbeidslivsutvalget vekt på rent økonomiske vurderinger, etter krav fra eierinteresser om maksimal fortjeneste. Den offentlige sektor opplever de samme økonomiske krav, til stor skade for de offentlige tjenestene, velferdssamfunnet, de offentlige ansattes rettigheter og ikke minst for folkestyrets innhold.

En slik ensidig økonomisk argumentasjon må avvises av fagbevegelsen. Vi må argumentere ut fra våre erfaringer om at investeringer i et godt og trygt arbeidsmiljø er bra for trivsel, helse og miljø, men også for produktivitet, kreativitet og dermed lønnsomheten for virksomheten.

En undersøkelse viser at vi i Norge har den korteste arbeidstiden i Europa, men samtidig er vi de mest produktive. Det bør ikke overraske noen at det er virkeligheten. Det må gis oss troen på at alle, også virksomhetenes krav til overskudd, er tjent med en best mulig arbeidslivslov.

Utvalget baserer seg på et nivå på argumentasjon om arbeidsmiljø som vi har lagt bak oss. Det er mer enn tjue år siden fagbevegelsen fikk gjennomslag for at investeringer i ansatte og miljø er til det beste for alle parter, virksomheter, arbeidstakere og samfunnet, for å bruke mandatets opplistning. Det er pinlig at utvalget stiller spørsmålstegn ved en slik erfaring. Det er spesielt pinlig i forhold til arbeidet med et inkluderende arbeidsliv og kravene om å senke utgifter til sykelønnsordninger, trygder og pensjoner. Det lar seg ikke gjøre å alene prioritere hensynet til virksomhetenes økonomi og eiernes fortjeneste, samtidig som en vil gjennomføre et mer inkluderende arbeidsliv.

Utvalgets innstilling har møtt kraftig motstand, ikke bare fra faglige organisasjoner, men også fra de som forsker på forholdene i arbeidslivet. Motrapport fra kritiske forskere er underveis.

Det brutale arbeidslivet

Det er ingen tvil om at arbeidslivet blir mer og mer brutalt og prisen er at flere og flere kastes ut fra arbeidslivet og over på trygd. Det er en klar politikk fra de fleste virksomheter som setter krav til produktivitet og fortjeneste til aksjeeierne som jobb nummer en. På grunn av dårlig økonomi er dette også situasjonen i den offentlige sektor, ikke minst i kommunene.

I Postverket har en nedbemanne med et par tusen jobber for å øke fortjenesten, noe som har kostet samfunnet så langt milliarder til trygder.

Arbeidslivet opplever omstillinger og nye krav til arbeidsorganisasjon og etterutdanning. Det er to vesentlige svar på disse utfordringene. Det er at de ansattes tillitsvalgte er informert om situasjonen, utviklingen og planene i virksomheten. Det andre er at virksomheten, i samarbeid med de tillitsvalgte, har en strategi for en positiv utvikling, med nye planer for virksomheten og videre- og etterutdanning av de ansatte. Retten til etterutdanning og kompetanseheving må inn i Lov for arbeidslivet, med krav til bransjeregler i tariffavtalene.

Ved omstilling eller nedleggelse av virksomheten er det ikke vernetjenesten som skal inn i prosessen, men de faglig tillitsvalgte etter Hovedavtalene. Eventuelle masseoppsigelser er klart en oppgave for de faglige tillitsvalgte. Et hvert forsøk til å gjøre slike prosesser til en sak mellom virksomheten og den enkelte arbeidstaker må avvises. Vi kan bare akseptere at slike utfordringer behandles på kollektive basis, som er en klar styrke for de faglige organiserte. Moderne og demokratiske ledere forstår at de må samarbeide med de ansatte gjennom deres tillitsvalgte. Allikevel har arbeidslivsutvalget forslått svekkelse av de tillitsvalgtes rettigheter i slike situasjoner.

Den kollektive arbeidsretten

Det ligger i arbeidslivsutvalgets mandat at de skal rive ned den arbeiderverntradisjon som er bygd opp etter mer enn hundre års kamp. Etter krav fra EU og EØS skal eiere og ledelse få mer styringsrett, på bekostning av de ansattes demokratiske rett til å delta i beslutningene i virksomhetene og rett til å praktisere den kollektive arbeidsretten. Herser vi en samlet strategi fra EU, som også kommer til uttrykk i direktivet om Europeiske Selskaper.

Foreløpig har vi sett at den kollektive arbeidsretten skal erstattes av individuelle rettigheter. Tillitsvalgte skal hete ”arbeidstakeres representanter”, uten at de nødvendigvis trenger å være fagorganiserte. Det er det samme prinsippet som vi finner i Tyskland og Storbritannia, og en viktig del av strategien for å knuse fagbevegelsen.

Det er de samme prinsipper i regler for europeiske konsernutvalg, som blant annet de tillitsvalgte i Aftenposten Grafiske Klubb har sagt nei takk til å stille opp når de uorganiserte skal ha samme rettigheter som de som betaler sin faglige kontingent. Det er sterkt å beklage at LO aksepter slike alvorlige angrep og undergravning av våre faglige rettigheter. LO velger å legge seg flate for EUs regler i stedet for å slåss for de fagorganisertes rettigheter.

Det er min påstand at arbeidslivsutvalget forslag om å redusere den kollektive arbeidsretten er i strid med ILO-konvensjon 98, om rett til å være organisert og føre kollektive forhandlinger. Det er min påstand at arbeidslivsutvalgets forslag om å redusere de faglige tillitsvalgtes rolle er i strid med ILO-konvensjon 87, om retten til å organisere seg og være medlem av en faglig sammenslutning. Ut fra det vi har sett så langt, er det min påstand at arbeidslivsutvalgets innstilling vil være i strid med en rekke av ILOs konvensjoner og rekommandasjoner.

Det er ikke overraskende at arbeidslivsutvalget ser bort fra ILOs minimumsregler. Det gjør en også i andre europeiske land, ikke minst i Storbritannia. EU er så langt ikke en stat og derfor ikke medlem av FN eller ILO. UNICE har lagt fram forslag om å nedlegge ILO og fjerne alle reglene som skaper problemer for et fritt næringsliv.

Vi husker MAI-avtalen om frihet for investorer og de flernasjonale selskapene. Statene, deres politiske organer og fagbevegelsen, skulle holde fingrene av fatet og ikke legge seg opp i næringslivet og deres rett til fri konkurranse. MAI-avtalen kommer tilbake i små porsjoner.

Regler om arbeidstid

Et første notat fra arbeidslivsutvalget sa at det var syv dager i uka, ingen regler om helgedager, nattarbeid eller normalarbeidsdag, noe som ble for hard kost for utvalgets medlemmer. Kampen for åtte timers arbeid, åtte timer fri og åtte timer søvn og ikke minst normalarbeidsdagen fra 1914 var angivelig gått ut på dato. Vi må forsvare prinsippet om normalarbeidsdag og alt utover er ubekvemarbeidstid som krever verneregler og lønns-kompensasjoner.

Det ble tatt et initiativ til et nytt notat med noen flere detaljer og regler om arbeidstid. Vi har fått regler om natt- og helgearbeid på plass, selv om de er redusert i forhold til dagens regler.

Ved gjensnittsberegning av arbeidstid og avspasering kan en åpne for arbeid i inntil 78 timer pr. uke flere uker i strek. Overtid er sterke belastninger på våre medlemmer og overtid ut over vernereglene skal avtales med tillitsvalgte, ikke med den enkelte. Deling i begrepene overtid og merarbeid må avvises. Redusert bruk av overtid og merarbeid skaper flere arbeidsplasser.

Vi må forsvare dagens regler.

Vi må forsvare, men også komme på offensiven i våre krav til arbeidstidsregler. I mange år har sekstimersdagen stått på dagsorden. Nå har vi muligheten til å få denne reformen lov-festet i den nye arbeidslivsloven. Sekstimersdagen må bli en kampsak for LO og andre faglige organisasjoner fram til lovforslagets behandling i Stortinget og senere i Stortingsvalgkampen.

Rett til arbeid og stillingsvern

Myndighetene har tatt fra oss Lov om sysselsetting, men den norske Grunnloven fastslår at alle har rett til arbeid. Nå er tiden inne for at fagbevegelsen skal slå tilbake. Den nye loven må har regler om retten til arbeid, utdanning og etterutdanning. Kampen for full sysselsetting må flyttes fra paroler og grunnlovssvada til konkrete rettigheter i Lov for arbeidslivet. Vi må tilbakevise alle forsøk på å undergrave retten til full stilling med en anstendig lønn, enten en er norsk statsborger eller søker seg fra utlandet til vårt arbeidsmarked for å skape en bedre hverdag for seg og sin familie.

Arbeidslivsutvalget får seg til å si at enklere regler for oppsigelser og økte muligheter for midlertidige ansettelser, fører til et mer inkluderende arbeidsliv. Det er å stille utfordringen fullstendig på hode. Arbeidsmiljøloven har i 25 år vært vårt beste redskap for å unngå helseskader, sykefravær og utstøtning fra arbeidslivet. Loven har vært vårt beste redskap for å hindre nedbemanning og masseoppsigelser. En rasering av dette lovverket vil føre til raseringen av tiltakene for inkluderende arbeidsliv.

Dagens arbeidsmiljølov er allerede svekket på dette punkt og er inkluderende for de som er inne og ekskluderende for de som er ute. En arbeidslivsforsker har uttalt at de som har midlertidige ansettelser er godt fornøyd med sin situasjon. Vi vet at dette ikke er tilfelle og må kreve bedre regler.

I en del andre land, til eksempel i de baltiske statene, har folk stort sett faste ansettelser, men går hjemme og venter på telefon fra virksomheten om at de kan komme å jobb noen timer. Det er en type fleksibilitet som ingen kan aksepteres. EU har laga direktiver om deltidsarbeid og midlertidige ansettelser, men ikke noen direktiver om krav til faste jobber på heltid. Disse direktivene er resultat av den såkalte sosiale dialogen, så en må forutsette at vår europeiske organisasjon, ETUC, har gått inn for disse direktivene som utvilsomt åpner for en negativ utvikling.

Det må være en prioritert oppgave for fagbevegelsen å tilbakevise kravene om større fleksibilitet i ansettelsesforhold, arbeidstid eller på andre områder. Det er et grunnleggende krav til en god arbeidsplass at endringer er forutsigbare og skjer i trygge former. Det vil si at de ansatte har kollektive avtaler om lønns- og arbeidsvilkår og at disse avtalene ikke er gjenstand for rasering hver gang en virksomhet skal omstille eller ta de teknologiske utfordringene. Slike utsikre tilstander skaper store problemer for de ansatte og er beviselig en av de største årsakene til vårt sykefravær i arbeidslivet.

Det er uakseptabelt at utvalget legger seg på en slik primitiv argumentasjon for å begrunne eierinteressenes økte bruk av fleksibilitet og utskilling av arbeidsoppgaver og jobber. Stabile arbeidsvilkår og trygge ansettelser er en forutsetning for å få ned sykefravær og styrke arbeidet med et inkluderende arbeidsliv.

Arbeid for alle er jobb nummer en, sier vi i norsk fagbevegelse. Vi vet at hvis du ikke har fast jobb og fast inntekt, lever du ikke et fullverdig liv. Du har ikke økonomi til å betale for de mest grunnleggende behov som bolig og mat på bordet. En sier blant annet at enklere regler for oppsigelse eller økt mulighet til midlertidig ansettelse medfører at terskelen for å felle ut blir lavere. Vi vet at denne argumentasjonen er feil.

Det er ikke mangel på arbeidskraft i Norge, men ofte mangel på kvalifisert arbeidskraft. Fagbevegelsen har lagt fram forslag om økt satsing på kompetanseheving, etter- og videreutdanning, for å bringe fram kvalifisert arbeidskraft. Så lenge arbeidsgiverne og myndighetene ikke er villig til å følge fagbevegelsen krav, vil denne negative situasjonen fortsette. Ansvaret ligger hos de politiske myndighetene og arbeidsgiverne.

Vedtaket om arbeidslivslov fra LO-kongressen sa klart i fra at loven også skulle ha grunnleggende rettigheter for alle til etterutdanning og økt kompetanse i situasjoner hvor virksomheten skal innføre ny teknologi eller nye arbeidsmetoder. Det er ikke blitt fulgt opp av LOs representant i utvalget. Det må vi gjøre noe med.

Kravene til arbeidsmiljø

Vårt fokus på arbeidsmiljøforholdene i stadig større grad flyttes til de psykososiale og organisasjonsmessige arbeidsmiljøfaktorer. Det betyr ikke at de fysiske og kjemiske utfordringene skal glemmes, men det er en følge av endringene i arbeidslivet.

Utvalget hevder det er vanskelig tilgjengelig lovverk som er dagens problem. Jeg tror de fleste av oss opplever at de ansatte og tillitsvalgte er redd for å påpeke problemene og stille krav til forbedringer. Slik oppførsel kan bety at en står øverst på liste over de som skal ut ved neste innskrenkning. På den andre siden har utvalget foreslått regler for å beskytte de som varsler både økonomiske misforhold, dårlig arbeidsmiljø og andre kritikkverdige forhold i virksomhetene. Slike nye regler må vi sette på pluss siden og gi vår støtte til.

Bedriftshelsetjenesten har varierende kvalitet. Mange har dårlige erfaringer med BHT, og mener de ikke spiller noen vesentlig rolle i kampen for bedre arbeidsmiljø. En rekke BHT har utviklet seg til konkurranseutsatte konsulentselskaper, hvor de ansatte ikke blir tatt på alvor, fordi regningen betales av virksomheten. Det er behov for nye regler om BHT og mer innflytelse til de tillitsvalgte og ansatte i styringen av BHT i den enkelte virksomhet.

Arbeidsgiverbegrepet

Det er ingen grunn til å dele opp i ”det nye arbeidslivet” og det tradisjonelle. Det var et moteord som kom med oppblomstringen av dataselskapene for noen år siden. De grunn-leggende forhold mellom eier og ansatt, mellom arbeidsselger og arbeidskjøper, ligger fast som det alltid har gjort. Det er dette grunnleggende forholdet som skal legges til grunn i alle vurderinger som skal inn i den nye loven.

Arbeidstakere og ikke minst ”prosjektansatte” i det nye arbeidslivet har behov for gode lønns- og arbeidsvilkår. De vil erfare at kollektive løsninger alltid er best for alle ansatte uansett arbeidsoppgaver eller ansvarsområde. Arbeidsgiverbegrepet er klart i dagens lovverk og vi må avvise alle forsøk på modernisering eller såkalt tydeliggjøring. All erfaring med slike utvalg viser at modernisering av begrepene fører til dårligere bestemmelser for arbeidstakerne.

Forholdet mellom de ansatte og kunder/brukere er ikke av ny dato. I mange bransjer er dette situasjoner fra lenge før vi fikk datamaskiner og elektronisk post. Det blir feil å vektlegge disse endringene som grunnleggende. Det har alltid vært grupper av arbeidstakere som har måtte utføre arbeid til alle døgnets tider. De faglige organisasjonene har forhandlet seg fram til kompensasjoner, ute fra bestemmelser til lovverket, som arbeidstid. En slik praksis må forsterkes i lovverket.

Representantene fra de faglige organisasjonene har gått inn for en helt håpløs dissens hvor de i realiteten utvanner arbeidsgiveransvaret. Dagens regler om at en person på topp skal ha arbeidsgiveransvaret er ryddig og vi må avvise forsøk på å utvanne dette. Vi vet at det er mange forsøk på å gjøre folk til sine egne arbeidsgivere. Hvis folk velger slike løsninger så har de ansvaret sjøl.

Har fagbevegelsen alternativer?

I fjor vedtok Stortinget, etter forslag fra arbeidsminister Victor Norman, bestemmelser om økt adgang til bruk av overtid. Den enkelte skal ha frihet til å velge hvor mye en vil stå til disposisjon for virksomheten. Gjennom statsbudsjettet sist høst kom det nye forslag, økt bruk av midlertidig ansettelser, kutt i støtte til permitterte og redusert AFP ved såkalte gavepensjoner. Det fikk LO til å reagere, sammen med de andre arbeidstakerorganisasjonene trakk de seg fra arbeidslivsutvalgets arbeid.

Når daværende arbeidsminister Victor D. Norman trakk sine forslag og aksepterte at de skulle behandles i utvalget, gikk de faglige representantene tilbake og avsluttet utvalgets arbeid. Det var noen av oss som mente at det var dumt. En skulle brukt en slik anledning til å avvise hele utvalgsarbeidet, ut fra erfaringene så langt og ikke minst ut fra mandatet som er i strid med våre interesser.

Et alternativ er at alle arbeidstakerorganisasjonene inviteres til å sette ned et felles utvalg fra egne rekker, som skal legge fram et forslag til Lov for arbeidslivet, på arbeiderbevegelsens grunn og ut fra våre synspunkter. Det kunne føre til en virkelig valgkamp i 2005, om hvordan vi skal organisere arbeidslivet i et sivilisert samfunn. Et samfunn som slåss for rettferdighet og solidaritet på tvers av globaliseringen, EU og EØS-avtalens markedsliberalisme.

LO-lederen uttalte i forbindelse med bruddet, at regjeringen driver et narrespill. Det er jeg fullt ut enig i. Vi har en regjering uten respekt for de demokratiske spilleregler, som for eksempel oppnevner et offentlig utvalg som skal vurdere et nytt lovverk for arbeidslivet. Det er vanlig praksis at alle parter får tid til å drøfte alle sider i fred og ro. Regjeringen er kanskje under press fra EU og EØS overvåkingsorgan ESA, for å tilpasse EU-direktivene. Lisboa-strategi skal gjennomføres for enhver pris, næringslivet krever større friheter og regjeringa deler de markedsliberalistiske målsettingene.

Vi som var med i LOs referansegruppe ba om å få se LOs dissenser og merknader til flertallets forslag. Det fikk vi tre dager før utvalget skulle legge fram sin endelige innstilling. På det tidspunkt hadde ikke LOs folk ferdig sine alternative forslag. Det er dårlig håndverk og medlemmene i LO’s fagforbund har krav på en bedre innsats fra våre folk i utvalget og deres rådgivere i LOs administrasjon.

Hva skal vi kreve av Solidaritetsregjering ?

Det er kjent at Regjeringa vil legge fram en Stortingsmelding om en Lov for arbeidslivet før nyttår. Det samme vil skje med forslag til nedbygging av den offentlige Folketrygden. De tar sikte på å vedtatt begge disse reformene før stortingsvalget. Hvordan skal vi forholde oss til en slik tidsplan?

Det er mange som satser på en ny regjering etter valget i 2005, som kan rydde opp og gi oss et lovverk som gir de fagorganiserte makt og innflytelse over arbeidssituasjonen. Først er det grunn til å minne om at det var Stoltenberg-regjeringa som utarbeidet mandatet for utvalget og oppnevnte de personene som står bak flertall innstillingen. Vi vet at både mandatet og sammensetningen av Arbeidslivsutvalget ble drøftet i det såkalte samarbeidsutvalget DNA-LO. Det var daværende arbeidsminister Jørgen Korsmo som la fram forslag til mandat og sammensetning. Stoltenberg og hans folk møter seg sjøl i døra når de skal rydde opp i dette. Det er heller ingen tvil om at LOs ledere, som møter i samarbeidskomiteen, har et stort problem med å kritisere innstillingen, det jeg vil kalle deres eget bestillingsverk.

De streikene vi opplevde denne våren, og streikene til OFS og heismontørene, er for det meste av prinsipiell karakter. Vi møter en arbeidsgivermotpart som skal gjenvinne tapt styringsrett og dermed redusere fagbevegelsens makt og innflytelse på faglige rettigheter og velferdsordninger. Det er ingen tvil om at dette er en strategi fra det europeiske nivå. Tiden er inne for å ta kampen for å forsvare rettighetene fagbevegelsen har tatt etter arbeidskonflikter og politisk kamp. Vår strategi må gå ut over forsvar av rettigheter, vi må kreve nye reformer i forhold til de politiske og teknologiske utfordringene. Vi må videre mot nye mål i solidaritet med våre faglige kamerater i Europa og på den globale arena.

I denne omgang skal vi i fagbevegelsen gi klare meldinger om hva slags Lov for arbeidslivet vi vil ha. I neste omgang skal dette bli en kampsak ved neste stortingsvalg. Hvis AP, SV og SP, mener alvor med en solidaritetsregjering må de følge våre krav til Lov for arbeidslivet.

LO har invitert alle sine medlemmer til å si sin mening om politiske kampsaker for LO foran Stortingsvalget. Det er nok å ta av.

Det betyr at de må utfordre EØS-avtalen, de må utfordre krav om at Norge skal med i EU eller mer korrekt, den europeiske supermakten i henhold til EUs Grunnlov og ikke minst må de utfordre markedsøkonomien som politisk veiviser og mål. De må samle seg om en politikk som er i fagbevegelsens interesser. Uten en slik klargjøring, kan de ikke få fagbevegelsens tillit og kan se langt etter regjeringstaburettene.

En slik kamp kan vi ikke vinne på en nasjonal arena, men vi må gjøre vår del av jobben her hjemme. Samtidig må vi sette inn sterkere krefter mot storselskapene og markedsliberalismen, i Europa og på det globale plan. Kampen for gode faglige rettigheter i en Lov for arbeidslivet må derfor settes inn i en større sammenheng. Gjennom en slik forståelse av våre utfordringer kan vi snu den negative utviklingen vi har opplevd de siste årene.

Noen webadresser om EU, EØS og arbeidslivsloven:

www.dep.no/aad/arbeidslivslovutvalget/

www.dep.no/archive/nhd Rapporten: EUs Lisboa-strategi - Hva gjør Norge?