|
<
Tilbake til arkivet
<
Tilbake til hovedsida
Helsefarlig
arbeidslivslov
av Ebba Wergeland, lege
Nok en gang vil diskusjonen om
endringer i arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp.
Det nye lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse.
Arbeidslivslovutvalget (ALLU) kommer med
forslag til ny arbeidslivslov som de kaller det. Utvalget fikk for snart
tre år siden til oppgave å revidere arbeidervernlovene. Over en
periode på mer enn hundre år er dette lovverket blitt revidert,
utvidet og forbedret etter hvert som arbeiderklassen i Norge fikk makt
til å stille større krav.
Ved den foreløpig siste store revisjonen, i 1977, kom navnet
Arbeidsmiljøloven i bruk i stedet for arbeidervernloven. Dette var en
periode preget av borgfred og klassesamarbeid. Det var ikke god tone å
si at arbeiderne trengte vern mot arbeidsgiverne. Det gode arbeidsmiljøet
ble framstilt som lønnsomt for alle. Bestemmelser om arbeidsmiljøutvalg
og arbeidstakermedvirkning vitnet om tillit til at samarbeid førte
fram.
Ved den revisjonen som pågår nå, kalles den
"arbeidslivsloven". Dette nye navnet passer godt med
nyliberale visjoner om å gjøre til den til en lov der arbeidervernet får
vikeplikt for kapitalens behov for fleksibel arbeidskraft.
Det er god grunn til å sabotere de stadige navneskiftene, og holde fast
ved at det er arbeidervernlover det handler om. De ble til for å verne
arbeiderne mot arbeidsgivere som brukte styringsretten uten hensyn til
liv, helse og velferd. De er skanser som er reist gjennom kamp, og de
kan fort tapes hvis vi glemmer det.
I
sunne og sindige spor
Den første arbeidervernloven kom i 1892, i
ei tid da borgerskapet var temmelig enerådende i den offentlige
debatten. Fagorganiseringen var i sin spede begynnelse og stemmerett var
knyttet til eiendom. Som all annen sosiallovgiving var også dette
lovarbeidet en "revolusjonsforsikring" for borgerskapet, en måte
å unngå sosial uro. Det var bare noen få år siden Pariskommunen, og
Marcus Thrane var heller ikke glemt. Gradvis måtte arbeidsgiverne gi
slipp på sine formynderposisjoner som ledere i arbeiderorganisasjonene.
De som ville bevare samfunnet og maktfordelingen som den var, hadde
grunn til en viss bekymring.
Regjeringens begrunnelse for å ta opp "arbeiderspørsmålet"
(datidas navn på sosialpolitikk) og nedsette Arbeiderkommisjonen av
1885 for å foreslå verne- og trygdelover, var klar nok. Om ikke annet,
ville det berolige arbeiderbevegelsen:
"Vil samfunnets myndigheter ikke ofre en sådan bevegelse tilbørlig
oppmerksomhet ... kan det lett oppstå fare for at måskje velment, men
uforstandig og ensidig agitasjon skal forville opinionen ... Selv om der
derfor ikke var annet utbytte å vente av å oppta disse spørsmål til
offentlig drøftelse ... enn at man derved virket til å holde den også
innen vår arbeiderbefolkning begynnende bevegelse i sunne og sindige
spor, ville foranstaltningen fra det offentliges side etter
departementets mening være vel beføyet ..." (1, side 49).
Det kom også klare krav om lovgiving fra arbeiderne. Dette var før LOs
tid, men Socialdemokratisk Forening og Fagforeningenes Centralkomite
vedtok et fullstendig lovforslag i 1885 (2, side 81). Forslaget er ikke
minst interessant på grunn av det konsekvente klasseperspektivet. Det
sa blant annet at alt arbeid skulle være forbudt i "fabrikker og
verksteder hvor helbred og sedelighet går tapt". Dette skulle
tvinge arbeidsgiverne til å innrette arbeidet så det ble ufarlig. Søndagsarbeid
skulle være forbudt. Overarbeid, det vil si alt utover ti timers
normalarbeidsdag, som også lå inne i forslaget, skulle bare tillates når
det var nødvendig for arbeidernes vel, først ved redningsarbeid,
dernest ved maskinhavari som kunne gjøre folk arbeidsløse hvis skaden
ikke ble utbedret straks. Og endelig hvis produktet ellers kunne bli ødelagt.
De ville ha statlige inspektører til å overvåke at loven ble
overholdt, men for at inspektørene ikke skulle fristes til å la seg
bestikke, måtte de velges av arbeiderne selv.
Mannen
i barnet
Frykten for revolusjon var langt fra det
eneste motivet. Arbeiderklassens helse var også viktig. Fra hele Europa
kom det skildringer av problemene som fulgte industrialiseringen (som
vel likevel skapte bedre tider for folk flest). Humanistiske motiver
spilte en rolle - de rikes evige dårlige samvittighet for de fattige.
Streiken på Grønvold og Bryn i 1889 sjokkerte mange som ellers levde
fjernt fra arbeiderklassens virkelighet. Den avslørte uhyggelige
forhold, og fikk Bjørnstjerne Bjørnson og andre "radikale
moralister" som Bull kaller dem, til å agitere på de streikendes
side (3). Fabrikkene brukte giftig fosfor til fyrstikkene til tross for
at dette var blitt forbudt i andre land der de i stedet produserte
"sikkerhetsstikker". Fosforskadene som rammet
fyrstikkpakkerskene, var smertefulle og ødeleggende. Det giftige
fosforet trengte inn i kjevebeinet gjennom tennene og tæret bort
beinet. Ett av de streikendes krav var at "vann, sepe og håndklær
(bør) være til arbeiderskenes rådighet i tilstrekkelige
mengder".
Det var også et nøkternt ønske hos borgerskapet om å ta vare på
arbeidskraften. Sekretær Jacob Neumann Mohn i Statistisk Centralbyrå
hadde fått i oppdrag av kirkedepartementet å forberede en lov om
barnearbeid, fordi dette kom i konflikt med ønsker om å utvide
skolegangen. Mohn brukte hensynet til arbeiderklassens helse som
argument for å begrense barnearbeid i fabrikkene. Han mente at mange
skrøpeligheter senere i livet kunne ha bakgrunn i barnearbeidet (1,
side 45-49). Å bevare helsa var spesielt viktig i arbeiderklassen,
mente Mohn, fordi kroppsstyrken for dem "sedvanligvis blir
personens eneste eiendom i manndomsårene, hvorpå hele deres velferd
beror. Fabrikklovens eneste hensikt er, som man treffende har sagt, å
beskytte mannen i barnet." Hans forslag til regulering av
barnearbeidet kom i 1878, men ble ikke realisert før i loven av 1892.
Konsekvensene av klassesamfunnet for folkehelsa ble også synlig for
borgerskapet takket være befolkningsstatistikken. Sunnhetsinspektøren
i Oslo, dr. Berner, utga en bok om Dødeligheden i Kristiania inden
forskjellige Aldere og Erhvervsgrene 1870-89, som viste store
klasseforskjeller i dødelighet. Norsk Magazin for Lægevidenskaben
skrev i sin anmeldelse: "det er fra sådanne skrifter der bør
hentes argumenter til belysning av arbeidernes sosiale stilling,
normalarbeidsdagen og det omfattende viktige lovgivningsspørsmål angående
fabrikk- og arbeidshygienen" (2, side 111).
Formålet om å verne arbeiderens helse har fulgt loven fram til idag.
Etter hvert kom klassen som hadde egeninteresse av dette, selv til orde
i den offentlige debatten, og kunne gjøre sine krav om et anstendig liv
gjeldende. Nå til dags spørres det ofte om dette eller hint er
helsefarlig, og om noen kan dokumentere at man dør av det? Da, og bare
da må det lages forskrifter og forbud. I forbindelse med revisjonen av
loven har det i tråd med dette vært forslått å begrense den til det
som kan begrunnes medisinsk. Det passer med borgerskapets motivering for
loven i 1892. De ønsket å husholde med arbeidskraften, og unngå den
sløsingen som fulgte den uregulerte kapitalismen.
For arbeiderklassen har det selvfølgelig handlet om mye mer enn å
redusere dødeligheten. Det har handlet om å skape forutsetninger for
helse i vid forstand, og om å løfte en hel klasse fram til et
anstendig liv. Pionerene krevde for eksempel tid til hvile "så
legemet kunne samle styrke og vinne livskraft", så de fikk "leilighed
til å utvikle sine åndelige evner", og "tid til å oppdra og
veglede sine barn, hvilket no oftest er dem berøvet", som
boktrykker Knudsen sa i sitt foredrag på det 3. norske arbeidermøte i
1884 (2, side 79).
Den store striden har aldri stått om å forby farlige maskiner eller
giftige stoffer, men om grensene for bruksretten til arbeidskraften:
oppsigelsesvernet og normalarbeidsdagen. Da loven fikk en egen formålsparagraf
i 1977, var første punkt å sikre "full trygghet mot fysiske og
psykiske skadevirkninger ...", annet punkt "å sikre trygge
tilsetningsforhold". For uten trygge tilsettingsforhold er
arbeideren i dag som i 1892 oftest prisgitt de forholdene som bys, enten
de gir trygghet mot skadevirkninger eller ikke.
Samfunnsansvar
eller valgfrihet?
Edvard Bull beskriver motsetningen mellom
tilhengerne av det liberalistiske frihetsbegrepet, og dem som mener at
samfunnet må gripe inn for å verne medlemmer mot konsekvensene av
denne friheten, som et hovedtema i utviklingen av arbeidervernet (1,
side 104). Motstanden mot den første loven kom fra konservative
arbeidsgivere som i pakt med liberalismen mente det var urimelig å
hindre voksne menn (kvinner ble ikke nevnt) i selv å avgjøre hvordan
de ville bruke sin arbeidskraft. Det ville være "fullstændig i
strid med de bestrebelser for personlighetens frigjørelse i enhver
retning, der er den moderne utviklingens høyt skattede særkjenne".
Mot dem sto de som mente staten måtte begrense arbeidsgivers
styringsrett for å verne arbeiderens helse, blant dem flertallet i
Arbeiderkommisjonen av 1885: "Det ligger åpent i dagen at der står
mange midler til rådighet for den arbeidsgiver der vil fremtvinge en
arbeidstid der er lenger enn hans arbeidere ønsker den."
Det er ikke vanskelig å kjenne igjen temaet i dag. Regjeringen fikk
endret overtidsbestemmelsene i 2003 for, som de sa, å gi den enkelte
arbeidstaker frihet til å avtale egen overtid.
Arbeidstakerorganisasjonene så det ikke som frihet, men som økt tvang.
På samme måte protesterte arbeidstakerorganisasjonene da regjeringen
fikk opphevet åpningstidsloven fordi de hevdet at markedet, tilbud og
etterspørsel, var bedre egnet enn lovverket til å regulere åpningstidene.
I dagens politiske hverdag er det bare Fremskrittspartiet som åpent
bekjenner seg til nyliberalismen. I deres program fra 2002 heter det for
eksempel at de vil "forenkle Arbeidsmiljøloven slik at avtaler om
arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgivere og
arbeidstakere på de enkelte bedrifter". FrPs arbeidervelgere har
ikke mer valgfrihet enn andre, men de tror kanskje de har det. Og de er
i godt selskap. Det er lett å la seg forføre av tidas maktspråk. I et
foredrag på Trondheimskonferansen i 1998 siterte historikeren Harald
Berntsen selveste LO-lederen Yngve Hågensens ord om
arbeidstidsreformer: "Jeg synes det er et problem at vi kollektivt
bestemmer hvilken reform som passer for hver enkelt" (4). Berntsen
pekte på det utrolige i at lederen for den norske fagorganisasjonen,
som baserer hele sin eksistens på kollektive forhandlinger og avtaler,
kunne si dette. Berntsen siterte ved samme anledning en partisekretær i
SV, som mente at arbeidstidsforkortelser måtte tas ut etter årsregnskap,
fordi "vi må erkjenne at vi har forskjellige behov ... og derfor må
det være åpent for et mangfold av løsninger". Det er lett å bli
påvirket av tidas herskende tanker. LO-ledelsens støtte til forslaget
om tidskontoordninger med fullstendig individualisering av
arbeidstidsavtalene, viser det samme.
Klasseinteresser
Liberalismens talsmenn lovpriser den
individuelle valgfriheten og fordømmer lover og kollektivavtaler som de
hevder begrenser denne friheten. De representerer klasseinteresser. Det
er kapitalens valgfrihet som begrenses av vernelover og fagorganisering.
Hvis vi godtar liberalismens framstilling av virkeligheten, mister vi
interessen for fellesskapsløsningene og klapper igjennom mer
privatisering av det som i dag er offentlige tjenester, overgang til
individuelle avtaler i arbeidslivet, private pensjonsforsikringer
framfor folketrygd osv. Det gjelder å huske at valgfrihet for ulven er
ufrihet for lammet. Et samfunn som gir folk som Rimi-Hagen og
Hydro-Reiten stor valgfrihet, har desto mindre valgfrihet å tilby dem
som er ansatt hos de to. Liberalismen hyller individets frihet, men den
friheten de skaper ved å rasere vernelover og fagforeninger blir i
virkeligheten en frihet for de få, og større ufrihet for de fleste.
Jungelens lov, med andre ord.
Det handler om to konkurrerende beskrivelser av virkeligheten, to
motsatte klasseinteresser. Den nyliberale troslæren hevder at enhver er
sin egen lykkes smed, og at vi alle er aktører på lik linje i
markedet. Derfor er markedet den beste problemløseren. Og derfor må
arbeidsmarkedet være mest mulig selvregulert, dvs. uten lover som kan
forstyrre markedskreftene. Som den nåværende regjeringen sier det:
"Regjeringens visjon er å gjøre arbeidsmarkedet mest mulig
selvregulerende og med høy yrkesdeltakelse. Det innebærer at flest
mulig av strømmene på arbeidsmarkedet kan skje uten behov for
myndighetenes medvirkning. Myndighetene kan da konsentrere sine
ressurser til områder hvor markedet ikke leverer tilfredsstillende løsninger"
(5).
De fleste har andre erfaringer: Valgfriheten i markedet som kjøper er
liten for den som ikke har kjøpekraft (penger), og valgfriheten som
arbeidskraftselger er liten for det store, lett utbyttbare flertallet av
oss. Da gjelder det å være del av et fellesskap som kan gi støtte og
dermed litt mer valgfrihet i livet. De fleste taper på å overlate
skjebnen i markedets hender. De fleste tjener på solidariske løsninger
bygd på felles interesser: i dag støtter jeg deg, i morgen støtter du
meg. Du betaler skatt mens jeg går på skole, og finansierer min
utdanning. Når du blir pensjonist, betaler jeg skatt som sikrer din
alderstrygd.
De fleste har fordel av at markedet for kjøp og salg av arbeidskraft er
regulert av lover og kollektive avtaler. Den som er avhengig av å selge
arbeidskraften, står svakt aleine.
Individuell valgfrihet vil vel alle gjerne ha, men i virkelighetens
verden har de fleste lite rom for å velge hvordan livet skal bli -
eller lage karriereplaner som noen kaller det.
De fleste er avhengige av andres solidaritet for å få valgmuligheter.
Det er altså ikke snakk om å velge frihet framfor fellesløsninger
slik liberalistene liker å framstille det, men om å vinne frihet
gjennom fellesløsninger.
Forutsetninger
for helse
Også i helsepolitikken møter vi de samme
to konkurrerende beskrivelsene av virkeligheten. Det skyldes selvfølgelig
at de samme klasseinteressene kommer i konflikt på alle samfunnsområder.
På 1980- og 90-tallet var det ganske stor oppslutning i Norge om en
virkelighetsoppfatning som sa at de viktigste forutsetningene for helse
ligger utenfor individets kontroll, og må være et samfunnsansvar.
Grunnlaget skapes først og fremst gjennom sosial rettferdighet. Norge
deltok i en stor WHO-kampanje, Helse for alle år 2000, som hadde en
overordnet målsetting om forandring: helseulikhetene mellom
privilegerte og vanskeligstilte grupper skulle fjernes.
Hovedretningslinjene var oppsummert i Helsedirektoratets
grunnlagsdokument for kampanjen (6). Første punkt lød slik: Helse for
alle har med likhet å gjøre. Det må derfor legges vekt på å
oppspore og fjerne ulikheter.
Så lenge det var liv i kampanjen var helsearbeidere, byråkrater og
politikere tilsynelatende skjønt enige om at det gjaldt å sikre de
samfunnsmessige forutsetningene for helse. Samfunnsmessige
forutsetninger måtte legges til rette slik at de sunneste valgene ble
de enkleste valgene for hver enkelt. Slike forutsetninger kunne for
eksempel være gode arbeidsmuligheter, lave boligpriser, utbygd
kollektivtransport. "Hvis man ikke legger tilstrekkelig vekt på å
ivareta forutsetningene for god helse på andre sektorer, vil selv
drastiske forsøk innen helsesektoren for å bedre helseforholdene bli
lite effektive og de vil kunne bli meget dyre," sto det i
dokumentet fra Helsedirektoratet (6).
Men den nyliberale revolusjonen feide dokumentet vekk fra
Helsedirektoratets skrivebord lenge før år 2000. Inn kom de som hevdet
at helse først og fremst var et spørsmål om riktige individuelle
valg, mens samfunnets ansvar nærmest var å dele ut brosjyrer:
"Den enkelte har et ansvar for egen helse og vil på mange områder
ha valgmuligheter og stå ansvarlig for egne valg. Men samfunnet kan og
bør påvirke valgene gjennom å informere, tilføre kunnskap og påvirke
holdninger," står det i Folkehelsemeldingen fra 2003 (7).
Den nye virkelighetsbeskrivelsen sier at helse og velstand handler om å
gjøre kloke individuelle valg og ha god arbeidsmoral. Bare de dumme og
dovne blir syke og fattige.
Igjen stilles samfunnsansvar opp mot individuell valgfrihet, mens det i
virkeligheten er samfunnet, fellesskapet, som kan skape forutsetningene
for flertallets valgfrihet. De fleste av oss har bare marginal
valgfrihet også når det gjelder helse, hvis ikke samfunnet legger til
rette alt det som ligger utenfor hver enkelts kontroll. For eksempel
"et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske
og psykiske skadevirkninger ... trygge tilsetningsforhold og en
meningsfylt arbeidssituasjon ...", som det står i formålsparagrafen
til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven).
Pensjonskommisjonen vil ha folk til å jobbe lenger. Hvordan skal det
foregå? Lettere jobber, mindre tempo, kortere arbeidsdag? Nei, i følge
dagens regjering og nyliberalernes oppskrift, skal det skje ved
individuell mestring: Ta deg sammen! Her er helseministerens svar i følge
en NTB-melding (Klassekampen 28.01.04): "Med bibelske termer
manet helseministeren til en medisinsk vekkelse som skal gjøre det
lettere for kronisk syke å mestre både sitt eget liv og arbeidslivet
... målet om lavere sykefravær og lavere trygdeutgifter er umulig å nå
hvis ikke helsevesen og trygdevesen vektlegger mestring mer enn
sykelighet."
Når folkehelsa i Norge er dramatisk mye bedre i 2004 enn i 1892,
skyldes det ikke bare medisinske framskritt. I så fall skulle jo
velsignelsen gjelde for folkehelsa globalt. Det skyldes at
forutsetningene for god helse, og tilgangen til helserelevante goder er
blitt jevnere fordelt, det skyldes folketrygdlov og arbeidervernlov. En
klasse er løftet gjennom klassekamp og har hatt styrke nok til å inngå
et kompromiss med kapitalen: velferdsstaten. Sammenliknet med andre
liknende land har vi også stor individuell valgfrihet, nettopp takket være
kollektiv organisering og lovvern. Men med den nyliberale revolusjonen
øker ulikhetene igjen, og dermed er folkehelsa i fare.
Ikke
så moderne likevel?
Står vi overfor helt nye risikoforhold i
det moderne arbeidslivet, sammenliknet med det vi kjenner fra før? Det
skjer selvsagt hele tida forandringer, men skraper vi på overflaten
oppdager vi ofte at det bare er "mer av det samme". Folk hadde
"psykososiale problemer" for hundre år siden også.
Arbeidsgiver og -eier krevde omstillingsvillighet og fleksibilitet den
gangen også. Unge menn brøt overtids- og akkorddisiplinen og jobbet
helsa av seg den gangen også, før datarevolusjonen. Så vi må være
forsiktige med å mystifisere det moderne arbeidslivet.
Jeg hørte en berømt engelsk stress-ekspert presentere sitt
framtidsscenario - verden av i morgen - med løs jobbtilknytning, stadig
jobbskifte, nye arbeidstider, kjernearbeidskraft og perifer
arbeidskraft, og sosial dumping med slavekontrakter. Publikum klappet
for den visjonære forskeren som kunne forutsi "utviklingen".
Men det han beskrev var egentlig et litt oppusset bilde fra 1800-tallets
Europa og tida før arbeiderklassens organisering. Det lød som en nøktern
framstilling av hva fagforeningsknusing og nyliberalisme bringer oss
tilbake til. Det handler ikke om en ustoppelig "utvikling",
men om villet politikk.
Kapitalismen er i en annen fase nå enn i 1892, men grunntrekkene er
bevart. Noen kjøper og noen selger arbeidskraft, det jages etter
merverdi. Derfor er det dypest sett de samme forholdene som truer
folkehelsa i dag som i 1892. Kapitalens jakt på maksimal utnyttelse av
arbeidskraften er den samme, derfor blir stridstemaene de samme:
Det handler fortsatt om kapitalens forsøk på å tøye arbeidsdagen
uten andre grenser enn døgnets 24 timer. Normalarbeidsdagen tøyes mot
lengre dager og mer ubekvem tid.
Det handler om kapitalens interesse for stadig større
arbeidsintensitet: økt tempo, redusert bemanning. Moderne
arbeidssosiologer og arbeidsmedisinere snakker om problemene og
helserisikoen som oppstår når "porøsiteten" i arbeidsdagen
blir borte, alle de små avbrekkene og uforutsette ventetidene som ga
litt pusterom til dem som trengte det. De låner et begrep fra Marx. Han
beskriver hvordan kapitalen vant igjen det tapte da ti-timersdagen ble
lovfestet, ved å intensivere arbeidet, først og fremst ved hjelp av
stykklønn og akkordlønn: "Ti-timersdagens mer intensive
arbeidstime inneholder nå like mye eller mer arbeid, det vil si
forbrukt arbeidskraft, enn tolvtimers-dagens mer porøse
arbeidstime" (8).
Det handler om kapitalens interesse av å svekke arbeidskraftselgerens
posisjon ved svekket oppsigelsesvern. En usikker jobb gir svakere
forhandlingsposisjon. Frykten for arbeidsløshet er reell nok i dagens
Norge, og gjør at arbeidere i 2004 fortsatt godtar arbeidsmiljø med høy
sykdomsrisiko. Arbeidsløshet er verre. Vi mangler ikke bestemmelser om
"farlige stoffer", men vi mangler tilstrekkelig trygghet for
arbeid. For å løse dette problemet har Robert E. Wages, president for
USAs olje- og kjemiarbeiderforbund (OCAW) foreslått at arbeidere som
mister jobben på grunn av farlige kjemikalier eller produkter blir
forbudt, skal sikres kompensasjon for tapt arbeid.
Det handler om kapitalens interesse av å prise arbeidskraften lavest
mulig, også under arbeidskraftens verdi, for å bruke et begrep fra
Marx igjen. Det vil si at lønna blir for liten til at arbeidskraften
kan reproduseres, repareres, gjenskapes. Det er fortsatt mange, spesielt
kvinner som må selge arbeidskrafta si så billig at det er helsefarlig.
De får for lange dager, eller må utsette pensjonering, eller ikke får
nok hvile og tid til å ta seg inn igjen og bevare helsa. De får ikke råd
til å bruke nødvendige helsetjenester eller betale for viktige
forutsetninger for helse: bolig, transport, ferie.
Det hender også at slitasjen blir så stor at ingen lønn kan gjenvinne
det tapte.
For å ta vare på folkehelsa må det tas hensyn til menneskenes tålegrenser.
Dagens arbeidervernlov har en bestemmelse i § 14 om at arbeidet skal
innrettes etter den enkeltes alder, helse og øvrige forutsetninger.
Dette prinsippet er riktig og viktig, men vanskelig å få satt ut i
livet. At det er så vanskelig, vitner om en grunnleggende motsetning
under kapitalismen. Kapitalens interesse er ikke tilrettelegging etter
individuelle behov, men maksimal bruk av arbeidskraften.
Kapitalen
spør ikke
Alle skjønner at du ikke kan vente det
samme av en 25-årig mann og en 65-årig kvinne, av en frisk person og
en med hjertefeil. Du kan ikke vente at alle mennesker kan følge et
standardtempo. Du kan ikke vente at mennesker skal oppføre seg som
flaggermus og tåle nattarbeid like godt som dagarbeid. Folk er ikke
standardenheter av arbeidskraft med gjennomsnittsytelser. Arbeidskraften
er mennesker av kjøtt og blod med individuelle
"rammebetingelser" avhengig av alder, helse, arv osv. Et
arbeidsliv som bryter med disse rammebetingelsene fører ubønnhørlig
til sykdom, skader, uførhet og for tidlig død. Og dette er kanskje den
mest grunnleggende forklaringen på hvorfor kapitalen truer folkehelsa.
Kapitalen respekterer ikke menneskets rammebetingelser:
"Kapitalen spør ikke etter arbeidskraftens levetid. Det den
interesserer seg for, er utelukkende det maksimum av arbeidskraft som
kan aktiviseres i løpet av en dag. Den oppnår dette ved å forkorte
arbeidskraftens varighet, på samme måte som en grisk jordbruker kan
oppnå et økt utbytte av jorden ved å ødelegge jordens
fruktbarhet" (9).
Helse kan måles på mange måter. En måte er å se på arbeidsførhet.
Bladet Du & Jobbet spurte i 2002 sekshundre svenske
verneombud hvilke forhold ved jobben som hindret dem i å stå i arbeid
til pensjonsalderen, som de altså trodde ville gjøre dem arbeidsuføre.
Det vanligste svaret var at arbeidet var "för jäktigt", for
hektisk. Hele 72 % mente at dette ville sende dem ut av porten før
tida. Mange kan skrive under på dette. Arbeidsintensiteten er presset
for høyt, bemanningen er for liten i forhold til arbeidsmengde og
tidsfrister. Og det gjør folk uføre.
En annen måte å måle helse på, er dødelighet. Det er fortsatt store
forskjeller i dødelighet i Oslo, akkurat som da dr. Berner gjorde sin
undersøkelse før den første loven. I perioden 1990-94 var dødeligheten
i aldersgruppen 50-69 år en halv gang høyere for kvinner som var ufaglærte
arbeidere enn for høyere funksjonærer, for mennene var dødeligheten
nesten dobbelt så høy blant ufaglærte som blant høyere funksjonærer
(10). Vi har fått bedre folkehelse, men den er fortsatt ulikt fordelt.
Større sosial rettferdighet kan gi bedre folkehelse.
Den
helsefarlige alliansen
Nok en gang vil diskusjonen om endringer i
arbeidervernlovene handle om klasseinteresser og klassekamp. Det nye
lovforslaget er drevet fram av en helsefarlig allianse. Forberedelsene
starter nok tidligere, men vi kan begynne med Colbjørnsen-utvalget som
ble oppnevnt av regjeringen for å forberede lovrevisjonen. Flertallet i
dette utvalget foreslo i 1999 revisjon av arbeidstidsbestemmelsene og
stillingsvernet. I NHOs høringsuttalelse til regjeringen om Colbjørnsen-utvalgets
innstilling, ba de regjeringen om å prioritere nettopp endringene av
reglene om arbeidstid og stillingsvern. Dessuten måtte loven tilpasses
"utviklingen":
"Det er ikke minst viktig å ha et regelverk som er tilpasset den
utvikling arbeidslivet gjennomgår. NHO erfarer at stadig flere
virksomheter har problemer med å overholde dagens regelverk, fordi det
ikke er tilpasset blant annet konkurransesituasjonen. Dette er uheldig
fordi det undergraver loven og i en del tilfeller tvinger virksomhetene
til lovbrudd. Lovverket må tilpasses et arbeidsliv i endring. Det vil føre
galt av sted å sette inn stadig mer resurser på å håndheve og
sanksjonere et foreldet regelverk" (11).
Tilpass loven til vår praksis, ellers må vi bryte den, skriver NHO.
Neste gang er det vel spritsmuglerne som krever at lovene tilpasses
praksis.
Regjeringen Bondevik fulgte oppfordringen fra NHO, og lot ikke en gang
ALLU arbeide ferdig før de sørget for å få opphevet åpningstidsloven
og endret overtidsreglene. De forsøkte også å svekke stillingsvernet
med et forslag om mer bruk av midlertidige ansettelser, men da reagerte
heldigvis arbeidstakerorganisasjonene samlet og truet med å gå ut av
ALLU. Forslaget ble trukket - inntil videre.
Vi står overfor en helsefarlig allianse med klare klasseinteresser. Løpet
er planlagt og samkjørt etter en langsiktig strategi. Klasseinteressene
er også nedfelt i ALLUs mandat:
"Regjeringens hovedambisjon er at en videreutvikling av Arbeidsmiljøloven
vil bidra til ... en bedre tilpasning av loven til utviklingen i
arbeidslivet ..." Det folk flest trenger, er ikke en lov som er
tilpasset "utviklingen", det vil si dagens politiske regime.
Vi trenger tvert imot en lov som kan bremse en utvikling som går ut
over folkehelsa. Arbeidervernloven skal ikke tilpasses brutaliseringen
av arbeidslivet, den skal selvfølgelig være et redskap for å regulere
og stanse slik praksis.
Derfor er vi bedre tjent med å beholde og
forbedre den loven vi har. Arbeidervernet er vunnet gjennom kamp, og kan
tapes igjen hvis for mange lar seg forføre av tilbudet om individuell
frihet til å avtale sine egne arbeidsvilkår. Slik mange allerede i dag
avtaler seg bort fra lovvernet og over på lokale eller individuelle
avtaler om arbeidstid og arbeidsforhold. Marx ga dette rådet til
arbeiderklassen under kapitalismen (her omtalt med et litt spesielt økenavn):
"Til beskyttelse mot 'deres kvalers slange' må arbeiderne legge
hodene sammen og som klasse framtvinge en statslov, en overmektig
samfunnsmessig barriere som vil hindre dem sjøl, gjennom en frivillig
kontrakt med kapitalen, å selge seg og sin slekt til død og
slaveri".
Arbeidervernloven er en samfunnsmessig barriere mot det våre illusjoner
om "individuell valgfrihet" kan få oss til å gå med på.
Den trenger forbedringer, ikke rasering som flertallet i ALLU og den
helsefarlige alliansen legger opp til.
Litteratur:
* 1. Bull E. Arbeidervern gjennom 60 år.
Utgitt av Statens Arbeidstilsyn. I kommisjon hos Tiden Norsk Forlag.
Oslo 1953.
* 2. Hertel-Aas B. "Den sosiale og
politiske bakgrunn for Norges første fabrikktilsynslov, loven av
1892". I Årsberetninger fra Arbeidsrådet og Arbeidstilsynet
1942. Oslo: Sjefsinspektøren for arbeidstilsynet, 1943.
* 3. Bull E. Arbeiderbevegelsens historie i
Norge. Bind I. Oslo: Tiden Norsk Forlag 1985. Side 434-8.
* 4. Berntsen H. "En arbeidstid å leve
med - kampen for normalarbeidsdagen og 6-timers dagen". I Rapport
fra konferansen Fagbevegelsen mot år 2000, 13.-15.11.98. Trondheim:
LO i Trondheim 1999.
* 5. Et velfungerende arbeidsmarked. St.meld.
nr. 19 (2003-2004).
* 6.
Helse for alle i Norge 2000. Helsedirektoratet.
Kommunalforlaget. Oslo 1987.
* 7. Resept for et sunnere Norge.
Folkehelsepolitikken. St.meld.nr.16
(2002-2003). Helsedepartementet.
* 8. Marx K. Kapitalen. Første bok, del
3. Oslo: Oktober, 1983, side 52.
* 9. Marx K. Kapitalen. Første bok, del
2. Oslo: Oktober, 1983, side 109.
* 10. Claussen B, Næss Ø. "Dødelighet
i Oslo etter ulikheter i yrkesklasse". Tidsskrift
Norsk Lægeforen 2002; 122: 1867-9
* 11. Høringsuttalelse til Kommunal- og
regionaldepartementet fra NHO
om NOU 1999:34 Innstilling fra Arbeidslivsutvalget. 20.06.2000.
|
