Hans Felix' hovedtale
Notodden, 1. mai 2009
Gode venner
– gratulere med dagen!
På
arbeidernes internasjonale solidaritetsdag 1. mai gjennomfører LO,
Norsk Folkehjelp og Arbeiderparitet sin årlige innsamlingsaksjon. I
år går inntektene til Norsk Folkehjelps arbeid med gjenoppbygging
etter krig på Gazastripen og i Libanon.
Krigen mot Gazastripen i vinter ble ført mot et område og et folk
som allerede over mange år har vært hardt prøvet av krig og blokade.
Den dramatiske situasjonen for befolkningen på denne lille
landstripen ved Middelhavet er resultat av en villet politikk, ingen
naturkatastrofe. Norsk Folkehjelp er til stede sammen med lokale
partnerorganisasjoner på Gazastripen for å styrke befolkningens
mulighet til å holde hjulene i gang i møte med en brutal krig, og en
blokade som kveler samfunnet deres. Støtte går til lokale fiskere og
bønder, som kjemper videre og rydder ødelagt land og ødelagte båter.
Støtte går til nødvendig utstyr til familier som har mistet husene
og eiendelene sine i bomberegnet, og til skolebarn som trenger
støtte til å håndtere traumene krigen har påført dem. Støtten til
befolkningen på Gazastripen må også være politisk. Sammen må vi
kreve at blokaden heves slik at en virkelig gjenreising av samfunnet
på Gazastripen kan skje. Israel må avslutte okkupasjonen og
palestinerne må få bygge sin egen suverene stat!
Det er en humanitær krise i
Midt-Østen, forholdene i Gaza er forferdelig og forverres stadig. I
tillegg er det en politisk krise i Palestina.
·
Alt dette har sin
årsak i Israels okkupasjon av Palestinsk land,
·
Israels apartheid
politikk ved å bygge en mur som skiller menneskene fra hverandre.
·
Og bygging av ulovlige
bosetninger.
Israel bryter
menneskerettighetene hver eneste dag og de forsetter å okkupere land
i strid med FNs vedtak om at Israel skal trekke seg tilbake til
grensene slik disse var i 1967. Israel straffer det Palestinske folk
nådeløst og skiller ikke på om de dreper kvinner og barn i sin jakt
på Palestinske aktivister.
Ingen kan
forsvare bruk av terror og selvmordsbombere, men det har en årsak
som kan forklares.
Krigen i
Sør-Libanon i 2006 varte bare i 33 dager. Men inntil en million
klasebomber ble liggende igjen. Nærmere 300 sivile har blitt
drept eller lemlestet av disse til nå. Bombene okkuperer store deler
av den dyrkbare marken. Norsk Folkehjelp fjerner klasebomber fra
appelsinlunder, skoleveier, og landsbyer for å gjøre hverdagen trygg
for sivilbefolkningen.
Jeg håper dere i dag på den internasjonale solidaritetens
dag, vil støtte folket på Gazastripen og i Libanon. De reiser seg og
kjemper videre – og vi ønsker å vise dem vår solidaritet.
Jeg
skulle også ønske at Norge vil skjære igjennom alt byråkratisk og
diplomatisk visvas ved å invitere Mordechai Vanunu til Norge og
innvilge ham politisk asyl. Vanunu har sittet 20 år i fengsel etter
at han gjorde verden oppmerksom på at Israel produserte atomvåpen.
Tenk dere at
Vanunu hadde vært Nordkoreaner eller iraner og hadde lagt fram bevis
på at det ble produsert masseødleggelsesvåpen i de landene. Ja da
hadde han vært en helt i vesten som ville ha blitt tatt i mot med
åpne armer.
Så, Jeg har en
oppfordring til den norske regjering. Vis raushet! La Mordechai
Vanunu få politisk asyl i Norge.
Gode venner
For en tid
tilbake var jeg i en diskusjon med en kollega. Jeg hadde da en
situasjonsbeskrivelse av tingenes tilstand i Norge som hun syntes
var vel negativ, hvorpå hun hadde følgende replikk:
”Det å
være født i Norge er som å skulle ha vunnet hovedgevinsten i lotto
en gang i året!”
Sammenlignet
med verden rundt oss har hun jo helt rett!
Men det trengte
ikke å ha blitt sånn, selv med våre naturrikdommer er det ikke gitt
at vårt samfunn skulle ha utviklet seg til det land i verden hvor
det er minst forskjell på folk.
Arbeiderbevegelsen har gjennom mer enn 100 år kjempet slik at
arbeiderklassen har fått økt sin velstand jevnt og trutt.
Fagbevegelsen i samarbeid med partiene på venstre sida har i høyeste
grad bidratt til dette.
- Uten
fagbevegelsen hadde vi ikke hatt 37,5 timers arbeidsuke
- Vi hadde ikke
hatt 5 ukers ferie
- En god
sykelønnsordning
- Rett til
gratis behandling på sykehus
- Alles rett
til gratis skole
-
Barnehageplass til alle
- AML
- Avtalefestet
pensjon
- Med mer.
Men som sagt
dette har selvfølgelig ikke kommet av seg sjøl. Det har vært gjennom
et bevist og målretta arbeid og i stor grad i samarbeid med skiftene
Arbeiderparti regjeringer.
Dagens
Stoltenberg regjering har kommet i posisjon takket være
fagbevegelsens engasjement i valgkampen 2005 og vi skal sørge for at
regjeringen får fornyet mandat etter stortingsvalget 14. september.
Finanskrisa
Hele verden er
i dag omfattet av den største økonomiske nedgang siden 30-åras
børskrakk. Dette er en global krise skapt av en økonomisk elite med
forgreninger til så å si alle land. Det startet med at finansboblen
sprakk i USA høsten 2007 og har deretter spredd seg verden rundt.
Likhetstrekket som går igjen er at bankene og
kredittvurderingsinstituttene har bygget opp en myte om at verden
flommer over av penger som kunne disponeres til hvem som helst -
nærmest uten sikkerhet. Resultatet ble at folk og bedrifter tok opp
lån de ikke klarte å betjene, boligmarkedet kollapset, først i USA,
bankene tapte sine penger og flere mektige finansinstitusjoner har
gått over ende, investeringer og handel har stoppet opp.
Den globale
arbeidsledigheten er sterkt stigene – det er snart ti prosent
arbeidsledige i USA og Europa, ja i Spania er det allerede 20 %
ledige.
ILO anslår at
den globale ledigheten kan stige med 18 til 30 millioner i år, eller
mer enn 50 millioner hvis situasjonen forverres – 200 millioner
lønnsmottakere skyves ut i fattigdom.
Hvorledes
påvirkes Norge av krisa?
Norge er
kanskje det landet i verden som har de største forutsetninger for å
unngå de verste følgende. Men også Norge merker, og vil i økende
grad merke, krisa. Derfor er det bra at vi har en regjering som til
nå har fulgt godt opp med tiltak som har en innretning for å holde
sysselsettingen oppe og arbeidsledighet nede. Likevel har vi en
økende ledighet, de første som har fått føling med denne er
byggebransjen og eksportindustrien. Det er kalkulert med bortimot en
dobling av ledigheten i løpet av 2009, ved utgangen av året er det
beregnet fire prosent ledighet, dvs. 100 000 mennesker. Dette er et
gjennomsnittall som igjen betyr at to til tre ganger flere vil i
løpet av året være berørt.
Gode venner
Nå trengs det
mot. Sterke politiske never og kraftig politisk kost – nasjonalt og
internasjonalt for å drive tilbake ledigheten – og for å skape nye
arbeidsplasser. I Norge har vi økonomisk handlefrihet til nye grep.
Vi har også et sosialt sikkerhetsnett som forsvarer de
arbeidsledige! Vi kan legge en offensiv forsvarslinje for å møte
arbeidsledigheten. Men vi må også ta et internasjonalt ansvar for å
løfte økonomien på rett spor!
Vi leser med
vantro høyresidens tenkere som både mener klimakrisen ikke er
menneskeskapt og som mener grådighet og markedskrefter ikke har noe
skyld i finanskrisa.
Vi har bare et
svar:
La oss for all
del her hjemme sørge for at disse kreftene ikke kommer i nærheten av
regjeringsmakt.
Vi fikk det
regjeringsskiftet vi kjempet for i 2005. Vi ble kvitt en
høyredominert regjering med Frp på slep. Vi fikk en regjering som er
med oss – og ikke mot oss!
Det er ingen
tilfeldighet at LO i Norge kanskje er verdens sterkeste
fagbevegelse. Vi er nå 865 000 medlemmer. I de fleste land i Europa
kjemper fagbevegelsen mot regjeringen som ikke er med – men mot
fagbevegelsen. Aksjoner og demonstrasjoner fyller gatene fordi
dialogen er brutt. Etter over 2 år i statsministerstolen har ikke
den svenske statsministeren tatt en eneste telefon til den svenske
LO-lederen. Vi snakker med Jens og de rød/grønne hele tiden. Det
sier alt om den svenske modellen nå – men enda mer om styrken i den
norske modellen i en tid med økt arbeidsledighet.
I Norge møter
vi åpne – ikke stengte dører hos regjeringen. Derfor skal vi ha
denne regjeringen også etter valget 14. september.
Landet trenger
en sterk rødgrønn regjering. Landet trenger en sterk og utålmodig
fagbevegelse som presser på i kampen mot fattigdom, for mer velferd
og likelønn. Landet trenger en sterk fagbevegelse og en sterk
venstreside som kan forsvare vanlig arbeidstakere. Vi må sammen
sørge for at arbeiderbevegelsens makt ikke svekkes i Norge.
Vi må sørge for
at arbeidsgiverne ikke vinner frem i kampen mot allmenngjøring av
tariffavtaler. Vi må sørge at høyresiden igjen ikke blir en
bremsekloss i kampen mot sosial dumping!
Kjære
venner!
Valget til
høsten skal vi vinne. Høyre og Frp skal holdes unna
regjeringskontorene og stortingsmakt.
Frps
programforslag er like dårlig for arbeidsfolk som det alltid har
vært. Hvordan skal det gå med lønnsutjevningen her i landet hvis
sentrale forhandlinger og overenskomster blir fjernet. Og
sykelønnsordningen og arbeidsmiljøloven blir igjen truet!
- Og nye tiltak
mot sosial dumping blir lagt i skuffen!
Det er selvsagt
fagbevegelsen og arbeiderbevegelsens makt skipsredere og
kapitalmakta er ute etter når de bevilger millioner til Høyre og
Frps valgkamp. Det koker ned til hvilket samfunn vi vil ha – og
hvilke verdier vi skal bygge landet på.
Tiden er ikke
inne før skattelette. Høyresiden skriver ut feil medisin i kampen
for arbeid til alle. Høyresiden er på feil banehalvdel – igjen. La
det være budskapet til høyresida.
Den rødgrønne
regjeringen har vært et vellykket prosjekt. Det har fagbevegelsen
bidratt sterkt til. Og det er unikt i Norden – ja i verden – at vi
har en regjering som leverer et faglig regnskap til LO og
arbeidstakere over hva man har gjort politisk for å oppfylle
LO-medlemmenes krav. Det vil skje på LO-kongressen som åpner 11.
mai. Det er vi stolte over. Det setter LOs medlemmene stor pris på.
De blir hørt, sett og lyttet til. Regjeringen tar vanlig arbeidsfolk
på alvor! Vi har en regjering som har doblet fagforeningsfradraget
fordi man ser nytten av et organisert arbeidsliv! Frp vil fjerne
fradraget fordi 20 milliarder skal deles ut i skattelette til de som
har mest fra før! Dette er fagforeningsfiendtlig politikk.
Jeg er nøktern
optimist mht at vi skal komme igjennom krisa uten altfor store
følger. Men vi skal følge nøye med, og sammen med LO-fellesskapet
skal vi arbeide politisk for å begrense følgende av krisa mest
mulig.
Sosial
dumping
Sosial dumping
har toppet vår dagsorden i lang tid. Fra EU-utvidelsen 1. mai 2004
har vi hatt et sterkt innslag av arbeidstakere fra Øst-Europa,
spesielt fra Polen. Fagbevegelsen har ønsket dem velkommen, men vi
har hele tiden presisert at de skal ha verdige arbeidsforhold. Den
beste måten å sørge for at så skjer er at norske lønns- og
arbeidsvilkår skal gjelde. Vi har gjennom et godt faglig politisk
arbeid sørget for at regjeringen har kommet opp med lover og
forskrifter som har lagt forholdende bedre til rette for at denne
arbeidskrafta ikke blir kynisk utnyttet. Mye er gjort, men det er
fremdeles behov for forbedringer. Ett av virkemidlene mot sosial
dumping er ”Lov om allmenngjøring av tariffavtaler”.
Det første
vedtaket om allmenngjøring fikk vi i 2004, i dag er
byggoverenskomsten allmenngjort i hele landet, VO er allmenngjort
innen deler av verftsindustrien. EL & IT
Forbundet har
krevd allmenngjøring av ”Landsoverenskomsten for elektrofagene”
(LOK). Den statlig oppnevnte tariffnemnda har hatt kravet til
behandling i over ett og halvt år. Årsaken er først og fremst
trenering (nærmest sabotering) fra arbeidsgivernes representant i
nemnda. Vi la fram en solid dokumentasjon for nemnda, men etter
flere utsettelser kom nemnda til en 3 – 2 kjennelse som gikk imot
allmenngjøring.
Dette er for
oss en stor skuffelse og en undergraving av betydningen av Lov om
Allmenngjøring av tariffavtaler.
Vår erfaring med
dokumentasjonskravene som tariffnemnda krever for å fatte et vedtak
er at de har blitt betydelig skjerpet fra første vedtak ble fattet i
2004. Den gang var avisoppslag, arbeidskontrakter nok til at man
kunne fremme et krav om allmenngjøring for nemnda.
I hver begjæring etter
dette har listen for dokumentasjon blitt lagt høyere og høyere.
Ett av de viktigste
ankepunktene fra vår side mot allmenngjøringsloven har vært kravet
til den omfattende dokumentasjon som nå kreves for å få allmenngjort
en tariffavtale. For hvert vedtak som har blitt fattet, så har dette
medført at vi som arbeidstakerorganisasjon har fått det vanskeligere
og vanskeligere med å fremskaffe dokumentasjon på hva som er de
reelle lønns- og arbeidsvilkår som utenlandsk arbeidskraft jobber
under.
Dette fordi trusler om
hjemsendelse dersom noen ”snakker” er blitt mer vanlig nå enn
tidligere, samt at de som driver med underbetaling har blitt bedre
på å skjule de reelle forholdene. At man utstyrer arbeidstakere med
2 og 3 forskjellige arbeidskontrakter er vel kjent, men har ikke
blitt vektlagt nok som bevis på sosial dumping. Man har blitt
avkrevd annen dokumentasjon i tillegg.
Man må kunne spørre seg
om hva nemnda tror er årsaken til at en arbeidsgiver har 2 til 3
arbeidskontrakter pr arbeidstaker hvis det ikke er for å drive med
sosial dumping? Etter vårt syn burde slik dokumentasjon alene være
nok til å få allmenngjort en tariffavtale.
I vårt høringsvar til en
mer effektiv allmenngjøringslov har vi vektlagt at det er behov for
å ta vekk hele dokumentasjonskravet i loven og innføre en ordning
med allmenngjøring dersom en av partene i arbeidslivet krever
dette.
Et annet forhold som vi
mener er av avgjørende betydning for å demme opp for sosial dumping
er at det innføres solidaransvar og at krav overfor oppdragsgiver må
ha en tidsfrist (eksempelvis 52 uker).
Sosial dumping og EUs
Tjenestedirektiv er to sider av samme sak.
Vi er nå godt inne i det femte året
med behandling av tjenestedirektivet. Det startet da EU-kommisjonen
fremmet det såkalte Bolkenstein-direktivet 13. januar 2004. Etter
store protester fra europeisk fagbevegelse ble direktivet omarbeidet
til Tjenestedirektivet, slik vi kjenner det i dag. Den 4.
desember 2006 ble direktivet behandlet i LO-sekretariatet, da med en
innstilling som i utgangspunktet ville betydd en aksept fra LOs
side. Men på grunn av sterk motstand fra forbundene ble saken i
stedet tatt opp i LOs representantskapsmøte 27. februar 2007.
Representantskapets vedtak:
1.
LO
krever at Regjeringen foretar en grundig konsekvensanalyse av
hvilken virkning Tjenestedirektivet vil få i Norge med henblikk på
arbeidsrettslige spørsmål og aktuelle tiltak mot sosial dumping samt
mulighetene for å løse samfunnsmessige oppgaver gjennom offentlig
sektor. LO forutsetter at Tjenestedirektivet sendes ut til ny og
endelig høring etter at konsekvensanalysen er offentliggjort og før
Regjeringen tar standpunkt til direktivet.
2.
LO
krever en forsterket innsats mot sosial dumping ut over de tiltak
som er foreslått i Soria Moria-erklæringen og i Revidert
Nasjonalbudsjett for 2006.
Regjeringen lyttet til LO og
innfridde disse kravene.
Neste vedtaksmessige behandling i
LO-sekretariatet var 13. oktober 2008. Etter en grundig behandling
ble følgende fire punkter framhevet:
Sitat:
- at
tjenestedirektivet ikke er til hinder for tiltak som er
igangsatt mot sosial dumping, samt at ytterligere tiltak som LO
har krevd – herunder solidaransvar- blir iverksatt og kan
gjennomføres
- at
allmenngjøringsinstituttet kan videreføres og utvikles
- at
nasjonal styringsrett over viktige samfunnsområder kan beholdes
og at grunnleggende samfunnsoppgaver fortsatt kan løses gjennom
offentlig sektor – herunder helse, sosiale tjenester,
trygdelovgivning, skole, transport og produksjon av elektrisk
kraft
- at
tjenestedirektivet ikke berører nasjonale arbeidsrettslige
spørsmål eller er til hinder for den norske modellen for
trepartssamarbeid.
Som en
avslutning vedtok sekretariatet:
Sitat:
Hvorvidt
Norge skal implementere et EU-direktiv vil alltid måtte være
gjenstand for en avveining. Reservasjonsretten er et reelt
alternativ. Flere av LOs medlemsforbund har gjort vedtak om at
Regjeringen må benytte reservasjonsretten, basert på usikkerhet om
virkningen av å innføre tjenestedirektivet. Så lenge det eksisterer
usikkerhet om disse punkter deler LO dette synet.
Sitat slutt.
Regjeringen har
gitt svar på alle de fire punktene. Svar som i utgangspunktet ser
beroligende ut, men med den vesentlige forskjellen at dette er den
norske regjeringen syn og medfører ikke at Norge har fått de samme
garantier fra EU.
Da så
Regjeringen den 20. november i fjor vedtok at den skulle levere
innstilling til stortinget om å godkjenne direktivet, var det med
Aps 10 stemmer - mot Sp og SVs 9 stemmer. Jeg oppfatter at
mindretallet har den samme oppfatning som oss at det fremdeles
hersker så mye tvil i saken at å ta i bruk reservasjonsretten ville
være riktig.
Jeg tør
minne om at det norske storting
også tidligere har vært skråsikker i sak mht til hva vi nasjonalt
kan bestemme uavhengig av EU. Det beste eksemplet er eierskapet til
vannkrafta - eller den såkalte hjemfallsretten. Ved inngåelse av
EØS-avtalen garanterte regjering og stortinget for at
hjemfallsretten var et nasjonalt anliggende. EFTA-domstolen mente
noe annet ved sin domskjennelse i juni 2007, da den sa at Norge
bedrev ulovlig forskjellsbehandling.
Vår usikkerhet
mht til tjenestedirektivet omhandler det samme – at de gode tiltak
vi lager nasjonalt kan bli satt tilside hvis en utenlandsk
tjenesteyter bringer forholdet inn for ESA.
EL & IT
Forbundet oversendte i januar et forslag til LO hvor vi foreslo
utdypende tekster til LOs 4 punkter som kunne tas inn i både
stortingsvedtak og i protokoll mellom EØS-avtalens parter. Etter en
vurdering av LO juridiske fikk vi følgende svar:
Sitat:
Det er ikke
realistisk at EFTA-landene kan oppnå en annen ordlyd eller
tilnærming til tjenestedirektivet enn det EU-landene kom fram til i
sitt kompromiss i EU-parlamentet. Kommisjonens kompetanse strekker
seg heller ikke så langt. En slik presisering vil også være av liten
verdi ettersom EFTA-domstolen, som er dømmende instans i forhold til
EØS-avtalen, uansett vil tolke en protokoll mellom EØS-partene
harmoniserende og i overensstemmelse både med tjenestedirektivet
selv og ikke minst med EØS-avtalen/EU-traktatens tjenesteregler. Her
er det slik at direktiv og andre sekundærtekster må vike ved
motstrid i forhold til traktaten.
Sitat slutt.
Dette sier meg
at tvil og usikkerhet overhodet ikke er satt til side og at LOs
vedtak fra 13. oktober i fjor fremdeles gjelder.
Det er bra at
Regjeringen har lyttet til LO og brukt godt med tid til utredninger.
Det er bra at det er innført tiltak mot sosial dumping med mer.
Men, når
Regjeringen så langt har hørt på fagbevegelsen og utsatt prosessen,
hvorfor kunne ikke regjeringen ventet med stortingets behandling til
etter LO-kongressen?
Jo, fordi her
er det ganske tydelig at noen er redd for at kongressen skal fatte
et vedtak som opprettholder kravet om reservasjon.
Med denne
behandlingsmåten ender saka med overkjøring av fagbevegelsen
Og det er
ikke bra!
Eierskap
En av de viktigste
politiske kampene som er vunnet i denne stortingsperioden er det
norske folks eierskap til vannkrafta. Etter at sterke interesser
innen industrien meldte Norge inn for ESA i 2002 med den påstand om
at vårt hjemfallsregime var EU stridig(dette med at private
kraftselskap må levere sine anlegg vederlagsfritt tilbake til staten
etter 60 år), har det offenlige eierskapet vært satt i spill. Hydro,
paradoksalt nok et delvis statlig eid selskap, hadde kun en agenda –
nemlig å tilrane seg krafta som skal hjemfalle til odel og eie. Her
har de god støtte fra Høyre og Frp som ønsker å privatisere
eierskapet til vannkrafta. Hadde ikke de rødgrønne vunnet valget i
2005 ville det offentlige eierskapet til vannkrafta ikke vært
inntakt i dag. På dette feltet har regjeringa levert og her
fortjener de stor honnør og ikke den kjeften som jeg dessverre
opplever at noen av mine LO kollegaer fremfører.
Norge behøver
kraftutveksling med nabolandene, men det er viktig at produksjonen
og handelen med kraft reguleres slik at det ikke truer
forsyningssituasjonen i landet. Det er viktig at norsk vannkraft
fortsatt sikrer næringsliv og husstander elektrisitet til rimelige
og forutsigbare priser.
Det er ingen
kraftselskaper jeg kjenner til som har en strategi som tar sikte på
utelukkende å tjene på eksport, alle selskaper jeg kjenner til har
salg av kraft til norske forbrukere som hovedstrategi – enten det er
næringsliv eller husstander. Kablingen til utlandet er, til et visst
omfang, et gjensidig behov, for Norge for å dekke opp
tørrårstrusselen. Det har nok medført en viss prisøkning i Norge,
men ingen full prisutjevning vil komme uten en voldsom satsing på
kabelutbygging, og det synes for øyeblikket å være en fjern trussel.
Storparten av
kraftkrevende industri har dekket behovet for langsiktige kontrakter
gjennom kommersielle avtaler. Erstatningen av myndighetsbestemte
kraftkontrakter med kommersielle har vært økonomisk utfordrende for
kraftkrevende industri. Det er viktig at industrien utnytter det
fortsatt lave prisnivået i Norge til å inngå langsiktige
kraftkontrakter. Samtidig hjemfaller deler av kraftproduksjonen til
blant annet Hydro i løpet av de kommende tiårene. Denne kraften må
disponeres slik at den sikrer kraftkrevende industrien gode,
langsiktige avtaler. Både kraftkrevende industri og regjeringen har
et klart ansvar for både å sikre langsiktig krafttilgang for
industrien, og nødvendige reinvesteringer for å modernisere
industrien og effektivisere energibruken.
Så
langt det er brakt på det rene, har storparten av kraftkrevende
industri sikret seg langsiktige avtaler, hovedsakelig fram til 2020,
med noen mindre kontrakter som løper dels fram til 2015, dels 2030.
De få som gjenstår representerer et kraftbehov på rundt 10 prosent.
Hjemfall er en
avsluttet debatt, i alle fall etter at utleieproposisjonen er
behandlet. Slik det ser ut nå, vil industrien kunne eie 1/3 i
kraftselskap, og derigjennom sikre seg krafttilgang. I tillegg vil
de kunne konkurrere om innleie av kraftproduksjon, selv om de eneste
som kan være betalingsdyktige i leiemarkedet vil være selskaper som
Norsk Hydro, som vil kunne disponere innleid kraft fritt. Det er
bare et fåtall av selskapene innen kraftkrevende industri som har
egenproduksjon, de fleste kjøper kraften av andre. Regjeringen må
ivareta hele industriens interesser, derfor må staten bidra til at
hjemfalt kraft blir rettet inn mot hele industrien.
Regjeringen la
fram en ot.prp. 3. April om utleie av vannkraftproduksjon i 15 år.
Vi i EL & IT Forbundet er motstander av dette hvilket jeg skal komme
tilbake til. Flertallet i LO sekretariatet er for utleie, men bare
til industrien og at det skal være 30 i stedet for 15 år. Ingen av
disse 2 forutsetningene til LO er ivaretatt i proposisjonen – og det
skjønner jeg godt. Den første forutsetningen ville ha blitt stoppet
av ESA. Det er slik at hvis en kraftverkseier ønsker å leie ut sine
anlegg, må han legge utleieforholdet ut på anbud slik at alle
interessenter i EU område (alle 32 landene) kan by på
utleiekontrakten. Norsk vannkraft er en etterspurt vare i Europa og
de store kraftgigantene som EON, Vattenfall m.fl. vil by på disse
kontraktene på en slik måte at norsk industri vil bli konkurrert ut.
Det eneste vi oppnår i så måte er en gradvis innføring av utenlandsk
eierskap av vannkrafta og derved en svekkelse av det vi har oppnådd
med det offentlige eierskapet. Derfor blir skaden mindre ved 15 enn
30 år hvis utleie skal vedtas.
Det å gjøre utleie til
en sak om forutsigbare konkurransedyktige kraftpriser til
kraftkrevende industri – er å snu saka på hode – det er heller snakk
om eierskapet og kontroll over den norske vannkrafta.
Avslutting
LO kongressen starter om
10 dager, alle de temaene jeg har tatt opp her i dag vil også være
på kongressens dagsorden. I
tillegg kommer saker jeg ikke har nevnt som f. eks. Boring etter
olje i sårbare områder.
Jeg har store forventninger til at
kongressen legger et godt grunnlag for hva vi krever av de politiske
partiene. Jeg er også sikker på at vi kommer til å oppsummere med at
en fortsatt rødgrønn regjering er den beste garantist til å innfri
disse kravene.
Arbeid til alle vil fortsatt være
jobb nummer 1.
Ha en fortsatt god 1.
Mai!
