Ole Henning Skogens appell ved Rallarmonumentet

1. mai 2007 

I arbeidersangen: Ta hverandre i handa og hold, heter det: Det finns de som har snudd seg og gått, som tror frihet er noe man har fått. De vil smi for seg selv, tror på evner og hell, slike folk har vår framtid forrådt!

Dette verset er til dem som tror at FrP er for arbeidsfolk!

Frihet og respekt kommer ikke rekende på ei fjøl, men kjempes fram mot andre interesser.

Sangen lever, og kampen om lavlønn og arbeidstid er ikke tilbakelagt. Heller ikke sosial dumping, utnytting og utstøting av arbeidsfolk. Snarere tvert i mot!

Høyresida i norsk politikk snakker mye om frihet. En frihet i programmet deres er å inngå lønns- og arbeidsavtaler mellom enkelte arbeidstakere og arbeidsgiver, og ikke gjennom sentrale forhandlinger. Denne politikken vil nedre maktforholdet mellom ansatt og arbeidsgiver i arbeidsgiverens favør. Slik vil vi ikke ha det!

FrP og Høyre, som vil oss så vel, ønsker også at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet, liberalisering og har lenge prøvd å myke opp reguleringer i arbeidslivet. Vi husker fra forrige regjering, sammen med FrP gjorde: Svekket arbeidsmiljøloven våren 2005, I det arbeidslivet de fleste av oss befinner oss i, vil blå politikk svekke arbeidsfolk sin frihet, ikke sikre den! Dagens regjering har igjen styrket arbeidsmiljøloven, loven for den parten som trenger det mest. Det er ikke tilfeldig at arbeidsvilkår er bedret i bransjer med tradisjoner for sterk organisering, heltid og yrkesidentitet. Det er heller ikke tilfeldig at useriøse tiltar når tjeneste yrkene domineres av uorganiserte ungdom på gjennomreise. Lønns- og arbeidsvilkår utvikles i klassekamp basert på kampkraft!

Når mange tror at enhver er sin egen lykkes smed, og at samholdssangen tilhører historien svekkes kampkraften og avtalene blir dårligere, om de i det hele finnes.

Begrepet frihet, er et ord som de fleste parti vil mene noe om. Om det var lengselen etter mer frihet som ga FrP oppslutning fra 22 prosent av velgerne ved siste valg, så tvinger det oss til å oftere å diskutere innholdet i frihetsbegrepet.

Det er viktig og mulig å gi den enkelte frihet uten å påføre andre ufrihet. Men det forutsetter solidaritet, en godt utbygd velferdsstat, lik rett til utdanning og et regulert arbeidsliv.

Velferdsstaten har, viser historien, utviklet seg best i land der fag – og arbeiderbevegelsen hat tilkjempet seg størst økonomisk og politisk makt. Stemmerett eller offentlig tjenester er ikke noe vi har fått. Der er igjen resultatet av at arbeidere organiserte seg og tok store deler av økonomien ut av markedet og under politisk styring og regulering. Det var nødvendig med politisk inngrepen i den private økonomien, for å skape økonomisk trygghet og grunnlag for frihet og befolkningen.

Samhold og skolering har utjevnet klasseskiller!

Vi som tror frihet ikke kommer av seg sjøl må kunne våre programmer, men også kjenne virkeligheten disse skal virke i. Derfor må vi invitere flere med i arbeidslivet og samfunnsliv. Det er farlig hvis vi som politisk aktive danner en elite som lager politikk for noen andre, uten å forankre oss i den virkeligheten der folk lever.

Her til lands lever mange av innvandrere, som er kommet hit på flukt fra fattigdom, krig og urett. Mange av dem har lært gjennom erfaring at frihet ikke kommer av seg sjøl, verken i landet som de kom i fra eller her. De fleste uorganiserte er aldri spurt.

Min erfaring er at de aller fleste ønsker felleskap og tilhørighet og vil bidra når de inviteres med på laget.