Asgeir Druglis appell

Appell ved 1. mai-frokosten 2006

Jeg så et bilde i en avis for leden dag, mens jeg satt og ventet på et fly på Sola flyplass i Stavanger. Jeg blei brått rivd ut av min trygge, beskytta og navlebeskuende tilværelse som Nordmann i Norge og til en virkelighet som eksisterer rett utafor stuedøra vår – egentlig.

Bildet viste en 27 år palestinsk mann med halvt lukkede øyne og blod rennende ned over ansiktet, drept i et Israelsk rakettangrep, med hans 3 år gamle sønn i fortvilet og desperat gråt ved siden av ham, og med et blikk som søkte etter svar blant alle de som stod rundt.

Jeg veit ikke hva det var med dette bildet som rørte meg spesielt, blant alle de nyhetreportasjer og avisartikler som trykkes om menneskelige tragedier og jævelskap som skjer på denne lille kloden hver eneste dag – gjerne i Guds og Demokratiets navn. Men på en eller annen måte nådde dette bildet fram, som et utrop på vegne av alle mennesker som utsettes for maktmisbruk, urettferdighet og nedverdigelser. Muligens fordi jeg identifiserte min egen 3-åring med gutten på bildet. Trangen til å hyle ut, der og da, på Sola flyplass,  i rein desperasjon over at vi lar mennesker påføre andre mennesker slike ufattelige lidelser blei overveldende.

Kurdistan, Nepal, Darfur i Sudan, Irak, Afganistan, Palestina... Jeg kunne stått her lenge og listet opp eksempel på eksempel steder hvor uhyrlige overkrep mot våre medmennesker skjer daglig, også på plasser som av ulike årsaker ikke er i medias søkelys.

På alle disse stedene finnes det 3 åringer som opplever å miste sine foreldre i voldelige handlinger. På alle disse stedene finnes det 3 åringer som stiller seg de samme spørsmålene som han på bildet på Sola Flyplass. Og  på alle disse stedene vil det være mange 3-åringer som etterhvert vokser opp, og som vil KREVE svar – fra OSS – på hvorfor vi i en opplyst og demokratisk verden ikke kunne forhindre dette. Enda vi hadde både tid, overskudd og anledning til å gjøre dette.

Av og til treffer man folk som ofrer mye for å kunne hjelpe andre mennesker i nød. En venn av meg droppet sin karriere som kvalitetssjef innenfor et større internasjonalt oljeselskap og meldte seg til frivillig tjeneste hos Leger uten Grenser (en annen internasjonal organisasjon med et ganske annet formål) som logistikk-ingeniør. Leger uten Grenser er en av mange organisasjoner som gjør en innsats for mennesker i vanskelige situasjoner verden over.

Min venn ble på sitt første oppdrag for mange år siden sendt til Darfur i Sudan. De erfaringer han gjorde seg der, og det han opplevde på nært hold av krigens redsler i løpet av tre-fire hektiske måneder, spesielt i forhold til barnesoldatene, gjorde at han fikk langvarige psykiske lidelser. Han kan i dag fortsette sin karriere innenfor oljeselskapet, men han kan ikke lengre sendes på oppdrag for Leger uten Grenser.

Mange av konfliktene rundt om i verden i dag er direkte knyttet til nettopp olje og metaller. Med en rask utvikling av kinesisk økonomi, et stort russland i bevegelse for styrket internasjonal posisjonering og et Europa og USA med fortsatt behov for profitt og vekst for å unngå en økonomisk krisesituasjonen er kampen for de de store naturressursene mer enn noen gang før blitt tydeligere. Den klart mest aggresive til å posisjonere seg i forhold til dette er USA – på grunn av sin overveldende militære styrke og mulighet til å gjøre dette. Men selv lille Norge er med kampen for å plyndre fattigfolk for de ressurser og rikdommer som naturlig befinner seg i landet deres.

Noe av det kvalmeste jeg hører er at vi deltar i denne faenskapen fordi vi er så glade i demokrati, eller kjemper for kvinners situasjon, eller jakter på masseødelegelsesvåpen som ikke finnes, eller deltar for å bidra til fred.

Vi er med fordi vi ikke vil bli utestengt fra det gode selskap når krigsbyttet engang skal fordeles, gjerne i form av entreprenøroppdrag, rettigheter til oljefelt eller liknende. Vi sier det selvfølgelig ikke på den måten – vi tar jo på oss disse oppdragene for å være med på å gjennoppbygge landet for folkene som bor der.

Hvis vi, som vanlige folk i Norge, kjøper denne argumentasjonen – denne løgnen – for å tilfredstille vår egen oppfatning av å være et fredselskende og demokratisk folk, så må vi stå til rette for alle de mennesker i samme situasjon som 3 åringen på bildet jeg så på Sola Flyplass, og som offres på ressurskampens alter.

Det er VI som lever NÅ som har et ansvar her. Vi snakker om ekte Internasjonal Solidaritet. Vi snakker om en forståelse og respekt oss mennesker imellom, uavhengig av hvor vi måtte befinne oss på denne planeten. Det handler ikke lengre bare om å ikke akseptere den urett som ikke rammer oss selv – det handler å ikke akseptere den urett som VI profitterer på!

På Guantanamo basen på Cuba sitter det mennesker som i 4 år har vært innestengt og isolert fra omverdenen uten å vite hva de er tiltalt for eller hvorfor de sitter der. De veit ikke når – eller om – de i det hele tatt skal få en rettergang. Og HVIS de får det er det en militær domstol hvor prosessen er undratt offentligheten. Tenk deg tanken – TENK hvis dette hadde vært deg – eller ditt barn – som satt i en slik situasjon.

DETTE, folkens, er skammens base, dette er symbolet på at en stat som tilsynelatende framholder demokratiet som den høyeste og verdigste form for samfunnsorganisering, ikke respekterer dette selv.

Tilbake til Palestina – og treåringen på bildet –  der har det nettopp vært et demokratisk valg. Palestinerne har valgt et parti som lenge har arbeidet i praksis med å etablere velferdsordninger for palestinerne som helse- og omsorgstjenester, utdanningstilbud mm. De har arbeidet med å skape det de mener er en rettmessig trygghet som blant annet tre-åringer i palestina trenger. USA, EU og Norge inkludert snur seg vekk fra dette folket – utsatt for daglig okupasjon og overgrep – med bakgrunn i et demokratisk valg. Dette fordi det demokratisk valgte flertallet ikke er pasifister, ikke avviser militær makt for å sikre sin posisjon.

Med hvilken RETT folkens – kan VI – fordømme palestinas valg? Med hvilken RETT kan VI si at militær makt ikke er veien å gå for det palestinske folket? VI – som aktivt bygger opp et militære som stadig mer spesialiseres for å forsvare Norske interesser i alle verdenshjørner – og er villige til å ta liv for å oppnå nettopp dette? VI – som stilltiende aksepterer overgrepene, mens vi med store, stirrende øyne glor på vår egen navle, klager på bensinpriser til 12 kroner literen, for i neste sekund å gå inn på bensinstasjonen for å kjøpe oss ei flaske med vann til over 30 kroner literen, i Norge.

Med hvilken RETT – spør øynene til en tre år gammel gutt fra bildet i ei avis på Sola Flyplass.

Gratulerer med dagen, venner og Kamerater. Gratulerer med denne anledningen til nok en gang å si ifra om vårt krav om Internasjonal Solidaritet og nødvendigheten av felles innsats for våre medmennesker og likefolk verden over. Gratulerer med denne anledninga til å få folks blikk vendt bort fra navlen ei lita stund.