Kamerater  - kjære venner

1. mai er arbeiderbevegelsens internasjonale kampdag. Dette er dagen hvor vi skal vise solidaritet med de undertrykkende i verden. I dag demonstrerer  millioner av fagorganiserte verden over i kampen for en bedre hverdag, - og en bedre verden.

I dag marsjerer folk i gatene i Guatemala,  Harare, Gaza og Bagdad. De kjemper alle for frihet - mot undertrykkelse, - okkupasjon og  forfølgelse, - alle sammen bærer de i seg en drøm -  drømmen om en mer rettferdig verden.

I går var det 30 år siden Vietnam-krigen var over. Lille Vietnam seiret over stormakten USA.

Vietnameserne seiret fordi de hadde noe å slåss for – kampen for frihet og selvstendighet.

Vietnam-krigen krigen viste med all tydelighet at solidaritet med de undertrykte - også  kan være avgjørende i kampen for frihet. Vietnameserne slåss for sitt land – de visste at de hadde  støtte av millioner av mennesker verden over. - Derfor vant de også til slutt.

Femhundretusen amerikanske soldater var i Vietnam på det meste, men mange av dem visste ikke helt hvorfor de var der. Parallellen til amerikanernes krigføring i Vietnam kan dessverre på mange områder sammenlignes med amerikanernes invasjon i Irak.

Har ikke amerikanerne lært noe ? Nei, -  dessverre vil jeg si. Før 11. september var kampen mot kommunismen det viktigste. I dag er det kampen mot terror, - men hvem er terroristene ?. 

Palestinerne blir også kalt for terrorister. Da tenker jeg ikke på selvmordsbomberne. - Men hele den palestinske befolkningen, -  blir også ofte beskyldt for å være terrorister.

Etter mange besøk i de palestinske områdene kan jeg dessverre forstå hvorfor palestinerne i fortvilelsen kan ty til militante handlinger - som en selvmordshandling kan være. Selv om vi selvsagt aldri kan forsvare handlinger - som dreper uskyldige mennesker.

Men hvorfor kan ikke Israel og amerikanerne forsøke å forstå hvorfor mennesker utfører slike handlinger. Er det ikke viktig å prøve å forstå årsaken til terror?

Er det naturlig å rolig sitte se på at palestinske hjem blir kjørt over av israelske bulldosere?

Palestinerne har slåss for sin frihet i generasjoner, - flere millioner bor i Jordan - i flyktningleiere i Libanon og Syria - og flere har flyktet til andre land i Midtøsten og Europa.

I dag bor det 3.5 million palestinerne igjen i Gaza og Vestbredden. Er det naturlig at de skal sitte å akseptere Israels okkupasjon ?. 

Det merkelige i denne konflikten er at mange israelerne som selv ble utsatt for forfølgelse og Hitlers forsøk på utryddelse - er de verste krigshisserne mot palestinerne.

Hvordan kan et folk som mister seks millioner i  Holacaust – være så krigerske mot andre ?

Mens Israel proklamerer fred, bygger de en 12 meter høy mur rundt palestinerne. Samtidig de river de palestinske hus i Øst - Jerusalem for å bygge nye israelske bosettinger.  Er dette et håndslag til freden?

Er vi mot jødene - hvis vi reiser oss i solidaritet mot en slik behandling av palestinerne. - Er vi antisemministiske hvis vi reagerer mot Israels krigførende politikk.

- Selvsagt ikke. – vi er ikke motstandere av det israelske folket – men den israelske politikken.

Dette en sunn reaksjon mot et folk som utøver overgrep. Israel tramper på både FN- vedtak og menneskerettskonvensjoner, med støtte fra USA.

Men, -  vi skal aldri glemme palestinernes rettferdige kamp. Norsk fagbevegelse har gjennom mange år vist palestinerne solidaritet, -  og det skal vi fortsette med.

Derfor vil jeg på 1. mai dagen hevde at solidaritet er viktigere enn noensinne. Fagbevegelsen skal aldri glemme folk som er undertrykt.

Det som er viktig er aldri å gi opp. Det er det som er Israels håp at palestinerne tilslutt bare gir opp – men der tar de grundig feil.

Hvis det er noen som ikke gir opp så er det palestinerne. Derfor er mitt slag ord på 1. mai dagen solidaritet. Det å støtte palestinernes kamp er med å gi dette ordet reelt innhold.