Kamerater og venner!

Det kjennes godt å være tilbake igjen på Notodden som 1.maitaler. Det er 24 år siden sist jeg talte her på 1.maidagen. Åra flyr.

Den gangen talte jeg sammen med et ungt talent fra Sosialistisk Venstreparti. Han snødde dessverre bort den dagen i 1981. For det lå an til å bryte ut et høyst overraskende, forskrekkelig snøvær mens jeg talte. Så jeg tøyde talen litt ekstra, sånn at min partner skulle få hele føyka midt i fleisen.

Det gjorde han. Men siden har han ikke vært spesielt nedsnødd, og i den seinere tid har han lagt sin elsk på ei tropisk øy. Der prøver han å mekle fred.

Til saken i dag, som er sykehussaken, her i byen.

I dagene før den store dagen i dag har jeg gjennomgått så mange som jeg har rukket av sakens dokumenter.

Jeg har hatt mye moro av å tenke på hvordan det nyutpønskede rotasjonssystemet ved Blefjell Sykehus vil fungere i praksis.

Når helseforetakene våre driver planlegging, stiller de ypperste ekspertene og de blåeste blårussene uhyre strenge krav til seg selv. Mang en kalkulator blir slitt ut, datamaskiners kapasitet blir sprengt.

De resultatene man kommer til stiller også strenge krav om planlegging  til pasientene. Skal man komme levende gjennom den roterende sommeren i Sykehuset Blefjells nedslagsfelt, må man være føre var.

Har jeg forstått systemet riktig – og det er jeg dessverre ikke helt sikker på at jeg har – ønsker sykehusledelsen å spare penger ved å legge opp til en måneds stengning av akuttfunksjonene ved hvert av Blefjells tre sykehus, Rjukan, Notodden og Kongsberg, i løpet av de tre sommermånedene. Det kan da for eksempel bli slik at akutten på Rjukan er stengt i juni, mens akutten her på Notodden blir stengt i juli og akutten på Kongsberg blir stengt i august. Det vil si; på Kongsberg skal visstnok akutten bare bli halvt stengt.

Hvis det står skrevet i stjernene at jeg skal ramle utfor et stup på Rjukan og brekke armer og bein, bør dette altså ikke skje i stengningsmåneden juni, med mindre jeg har et perverst ønske om å bli frakta i ambulanse hit til Notodden for å bli lappa sammen.

Dersom jeg regner med å bli utsatt for akutt amoniakkforgiftning her på Notodden, må jeg unngå den stengte måneden juli.

(I parentes, til yngre tilhørere. Når jeg nå kommer til å nevne Kongsberg-knekk, bør det bemerkes at det ikke er en sykdom, ikke noe de lider av på Kongsberg. Kongsberg-knekken er en stilart innen skihopping. Den oppsto før både V-stilen og den såkalte ”finnestilen”. Ja, Kongsberg-knekken oppsto før det meste i skihopping.)

Hvis jeg altså får en knekk på Kongsberg i den halvstengte måneden august, bør jeg sørge for at det bare er en halv Kongsberg-knekk.

Kjære venner!

Jeg forstår at styret i Blefjell Sykehus må prøve å spare. Styret er pålagt av Helse Sør å spare 44 millioner kroner i 2005.  Styret har sagt at det kan akseptere å spare 22 millioner. Det som står på spill for Notoddens del, er dagkirurgien, i første omgang.

Dagkirurgien drives så effektivt og rimelig her i byen at den regnskapsmessig går med overskudd. Likevel planlegges dagkirurgien overført herfra til Kongsberg.

Uten at jeg kan påberope meg å være kirurg, vil jeg påstå at dette kvalifiserer til den medisinske betegnelsen høl i hue.

Noen av de planlagte tiltakene i helsesektoren har en såpass absurd karakter at man må trekke på smilebåndet av dem. Andre foreslåtte tiltak er av en slik art at de er til å grine av. Og noen tiltak virker direkte inn på helsa, i den forstand at de får adrenalinet til å syde.

Det er da folk kan bli så forbanna at de mobiliserer til strid.

Da jeg fra LO Notodden fikk oversendt parolene for 1. mai, må jeg innrømme at jeg stussa  over at hovedparolen  var: ”Slå ring om lokalsjukehuset – oppretthold tilbudene!”

Jeg tenkte at er ikke det litt snevert? Burde det ikke heller vært noe visjonært om  det framtidige samfunn som vi skal drømme om på 1. mai.

Så tenkte jeg at det er sannelig en bra parole, og at i kampen om helsevesenet støter vi på alle de fenomenene som byr oss imot, og som vi ønsker å gjøre noe med.  Til og med grådighetskulturen og fallskjerm-uvesenet har fått innpass i sykehusene.

Fra å være et samfunn der tanken om likebehandling har stått sterkt i folks bevissthet og underbevissthet er Norge i ferd med å ta over de dårligste utenlandske forbildene.

Fra Likhets-Norge har vi beveget oss mot Forskjells-Norge.

Hvis vi ikke greier å sette en stopper for den utviklinga og legge om kursen, styrer vi mot et samfunn der det jeg vil kalle ulikebehandling er i ferd med å bli dagens orden.

Smak på ordet; ulikebehandling, eller ulikhetsbehandling. Det var et ord som ”kom til meg” mens jeg arbeidet med denne talen. Det er et ord som bør vekke uhyggefølelsen, og dermed i sin tur utløse kampviljen.

Noen vil ha mer ulikhet i det norske samfunnet. Det er markedsliberalistene, det er kapitalkreftene, det er kapitalistene.

Og de har tjenere som ikke nøler med å spise smuler fra de aller rikestes bord. Som når finansminister Per Kristian Foss spiser middag med vår nye pølsebaron, eller kanskje det er pølsegreve Rimi-Hagen.

En ting er hva Foss stapper i seg ved rikmannsbordet. Noe annet er hva han taler om. Det han taler om ved pølsegrevens, eller kanskje det er hertug Hagens bord, er jo mer skattelette for de styrtrike og de middels rike.

At dette er til å bli kvalm av. Javisst!

Men verre er det at landet har vært styrt av et regime som ønsker privatisering. Helsesektoren er kronisk underfinanisert. Dette åpner for privatisering, som naturligvis åpner for ulik behandling av ulike pasienter, for ulikebehandling.

Hvem tror at en privat ortopedisk klinikk prioriterer å reparere renholdsarbeiderens ødelagte kne foran den profesjonelle fotballspillerens?

Nei, da lyder det: ”Vi tar naturligvis proffen først og vaskekjerringa etterpå, hvis hun har den fornødne kapital, da. Kanskje vi må knegå henne for å få gryna?”

Tallene som nå kom på bordet om sykehusenes underskudd var dramatiske. Helse Sør gikk i fjor med et underskudd på mer enn 600 millioner kroner.

Når politikerne – det er valgår, dere! – iler til med å overby hverandre i hvor mange hundre millioner de vil bidra med på revidert nasjonalbudsjett for å dekke opp underskuddene, må vi huske på at dette er midlertidige løsninger, et lappverk.

Dette lappverket løser ikke systemkrisa. Underskuddene er skapt. I et så rikt land som Norge er behøver vi ikke ha underskudd i helsesektoren.

De sykehusene som ble reist da Norge var tre-fire ganger så fattig som i dag, må kunne drives videre med vår nye rikdom. Hvis vi vil. Hvis flertallet vil det og bestemmer det.

Da er det ikke nødvendig å spare 44 eller 22 millioner på budsjettet til Blefjell Sykehus. Da kan denne troikaen her lokalt og alle andre lokale sykehus drives slik folk ønsker, der de faktisk bor.

Det er dette vi må kreve, av Stortinget, av den til enhver tid sittende regjering.

Notoddens krav om å bevare et fullverdig sykehus er et krav som peker i rett lei.

Kamerater!

Av prinsipp har jeg alltid ment at en ikke skal bruke 1. maidagen til å drive partipolitikk. Sa jeg noe annet, ville jeg møte meg sjøl i døra.

For da jeg talte her i 1981, var det under et arrangement kalt ”Faglig 1. maifront”. Initiativtakere var SV og AKP. Han som talte for SV var Erik Solheim, som i dag er fredsmekler på Sri Lanka – og som nevnes som kandidat til utenriksministerstillingen i en ny rød-grønn regjering.

Personlig har jeg ikke så høye ambisjoner. Men jeg kunne jo godt tenke meg å bli sendt utenlands sånn som Reiulf Steen ble da han ble ambassadør i Chile. En aldri så liten postering i Brasil hadde ikke vært å forakte.

Samarbeidet mellom SV og AKP – som ellers var bitre fiender – ble utløst av at venstresida her på Notodden syntes at det lokale Samorg var altfor hypp på å opptre som støtteorganisasjon for Arbeiderpartiet i forbindelse med stortingsvalget høsten 1981. Dermed skrev 40 tillitsvalgte under på et opprop om å lage et utbryter-førstemai.

I ettertid går det an å tenke seg at striden mellom Ap og den ytre venstresida burde vært løst med større velvilje fra partene. Da hadde vi kanskje unngått å få Kåre Willochs reine Høyre-regjering og den fordømte jappetida  og markedsfrisleppet og turbokapitalismen og hele den blå pakka.

1.mai skal være en dag hevet over den tradisjonelle partipolitikken og det daglige kivet.

Samtidig er det grasrotas dag. Og det lar seg vel ikke skjule at det på grasrota nå er mange som fra høsten av ønsker seg et nytt stortingsflertall, og som vil stemme i pakt med et slikt ønske.

Det er en utbredt forventning at Norge vil få en ny regjering.

Det vi kan og skal synge ut om på 1. mai, er hvilke krav vi skal stille til en slik regjering, ”utgått av arbeiderbevegelsen”, som det het, og om jeg så må si; i det akutelle tilfellet faktisk også av bondebevegelsen.

I jubileumsåret 2005 kan det hende at Arbeiderpartiets beste slagord til alle tider, klassikeren ”By og land, hand i hand!”, kan bli virkeliggjort.

Vi må stille krav til en slik regjering om at den bringer hele helsevesenet inn under folkestyret igjen, og at den slutter å sultefore enkelte sykehus.

Da jeg så Notoddens hovedparole, tenkte jeg at på dette feltet har jeg erfaringer som kan komme til nytte.

I åtte år fra 1987 til 1995 var jeg folkevalgt i Østfold fylkesting. Disse åtte årene var dominert av den politiske striden for å opprettholde fylkets fem sykehus med full kirurgi og medisin. Sentralsykehuset i Fredrikstad var det forsåvidt aldri kamp om, men om sykehusene i Moss, Sarpsborg, Halden opg Askim var det kontinuerlig kamp.

For å redde Sarpsborg mobiliserte vi på vårt beste 10.000 mennesker som ropte og skreik i en ellers stille by.

Moss greide vi å bevare. Men de andre sykehusene er i dag ribba og redusert til poliklinikker for enkel behandling, uten fullverdig akuttberedskap.

På bakgrunn av erfaringene jeg høstet vil jeg formulere tre råd til dere i området til Blefjell Sykehus, til indre Telemark og Kongsberg.

Første råd: Mobilisér alt som kan krype og gå, ikke en gang eller to ganger, men nærmest på helkontinuerlig skift!

Bygg solide allianser som tåler en trøkk! I Østfold sprakk flertallsalliansen mellom Arbeiderpartiet, Rød Valgallianse og Fremskrittspartiet. (Ja, jeg sa Frp! Selv blinde høner kan finne korn og nyte dem samme med bedre seende høns.) for bevaring av alle sykehusene fordi den ikke var ordentlig programfestet, signert og kontrasignert. Noen makta da ikke presset.

Stå imot alle forsøk på splitt-og-hersk-taktikk fra Helse Sør og myndighetene i Oslo! Stå sammen, Rjukan, Kongsberg og Notodden. Ikke la noen sikle etter et lite bein her, en liten sengepost der, på bekostning av de andre. Stå last og brast!

Hva kan skje når det først går galt?

Jeg har med vitende og vilje ikke gått i detalj om sykehussituasjonen her i byen. De kunnskapene finnes her, i rikt monn. 

Men synes jeg må bibringe noen uhyre lærerike detaljer om hva som skjedde i Askim, som faktisk er blitt en by, og som er en industriby som har hatt sine opp- og nedturer, akkurat som Notodden.

Denne fortellinga er kort, men inneholder likevel mange av de fenomenene jeg tror at fornuftige folk som vil ha rettferdighet, ønsker å kjempe mot:

Sykehuset Østfold avviklet i 2002 deler av sin virksomhet i Askim. Da kom den privateide Ringvoll Klinikken inn for å ta over noen av oppgavene. En slik oppgave var nettopp den striden står om her på Notodden nå; det var dagkirurgi, av typen ortopedi og plastiske operasjoner.

I november 2004 ble det avslørt i avisene at Ringvoll  Klinikken med base i Hobøl hadde tatt over på Askim uten å delta i anbudskonkurranse og uten at Sykehuset Østfold hadde noen kontroll med utgiftene.

Av den private klinikkens omsetning på 37 millioner kroner i 2003 var 11 millioner reint overskudd. En tilsvarende sum, 11 millioner, ble tatt ut som ubytte i en toårsperiode. Samtidig hadde et par av eierne tatt ut 2,7 millioner i årslønn. Klinikken i Hobøl var blitt en av landets mest lønnsomme småbedrifter. 

Samtidig som Ringvoll gikk med digert overskudd, gikk restene av det offentlige Askim sykehus med underskudd, 19 millioner i minus.

Riksrevisjonen måtte se på dette, og kom med noen svært kritiske merknader. Saken endte i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Der ble den behandlet ganske nylig, 15. mars i år.

Komiteens flertall, Ap, SV og Frp reagerte sterkt på at den private klinikken hadde fått klare konkurransefortrinn basert på muntlige avtaler. Dette komitéflertallet viste også til et avisoppslag i Aftenposten den 21. januar 2005 der det framgikk at: ”Ringvoll Klinikken på vegne av Sykehuset Østfold får over 12. 000 kroner for lettere kirurgiske inngrep. Skulle Sykehuset Østfold gjort dette inngrepet selv, ville sykehuset mottatt 670 kroner for inngrepet.”

Privatisering lønner seg altså fabelaktig for noen. For de private. I et system der private glatt kan  attendoble prisen er det lett å tjene penger.

Et slikt system er ikke hva dere ønsker for Notodden, vil jeg tro.

Komité-flertallet skrev om denne affæren, og jeg siterer: ”Flertallet mener dette indikerer dårlig forvaltning av statens interesser i helseforetakene og ber Helse- og omsorgsdepartementet foreta en vurdering av om dagens system fungerer tilfredsstillende.”

Man kan ikke si at Ap og SV her svinger storslegga, akkurat, men heller si at dette høres ut som hosting i lovotten.

Men hør da på hva regjeringspartiene sier om affæren Riksrevisjonen har påtalt. Jeg siterer: ”Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti har merket seg at finansieringssystemet stadig forbedres og oppdateres slik at refusjonene blir så riktige som mulig i forhold til faktiske kostnader og medisinsk utvikling.”

Kamerater!

Dette er den borgerlige ”nu går alt så meget bedre”-holdninga i sin mest stupide form.

Jeg har vist fram detaljer i det store bildet. Men nettopp slike detaljer er det som gjør at vi stiller spørsmålet: Unnskyld, men disse folka kan da umulig fortsette å regjere?

Og at vi besvarer det med at tida er inne for å slippe til noen  som kan sette inn grep for å hindre at helsevesenet blir uforutsigbart og kaotisk, at de lokale sykehusene blir utarmet, blir utbyttet, utnyttet og tjener kapitalen mer enn de tjener folket.

Varsku her, Notodden!

Jeg har brukt mesteparten av min tid til å tale om dagens hovedparole.

La meg til slutt trekke fram de to parolene som sto øverst på lista på løpeseddelen vår her i 1981, og knytte noen korte kommentarer til dem.

”Sovjet ut av Afghanistan,” var den ene parolen, to år etter Sovjetunionens innmarsj i nabolandet.

”For et sosialistisk Norge,” var den andre parolen.

I dag må vi faktisk stille spørsmålet om vi skal kreve Norge ut av Afghanistan. For meg er det uhyre problematisk at USA nærmest ved et fingerknips i februar i år  kunne rekvierere 50 norske spesialsoldater et halvt års hemmelig oppdrag på landsbygda i Afghanistan.

Noen av disse soldatene har antakelig trådt sine første soldaterstøvler i bataljonen som dette fylket har gitt sitt navn, Telemark Bataljon.

Oppdraget deres er hemmelig også for Stortinget. Jeg tviler på om forsvarsminister Kristin Krohn Devold aner hva spesialstyrkene holder på med. For hva vet vanligvis hun om stoda, hun som er i stand til å miste en milliard?

Disse styrkene er unndratt ethvert offentlig og kritisk innsyn. Som et minimumskrav må vi kreve at vi får vite hva norske soldater driver med i utlandet.

Og som et overordnet krav til en ny regjering må vi forlange at den endrer den norske krigspolitikken. Vi må forvente noe annet av en ny regjering enn at den har en utenriksminister som hopper når USA sier hopp og en forsvarsminister som kler seg i en drakt sydd av det amerikanske flagget!

Kamerater!

Sosialismen er ikke blitt hva den lovet. Men ideen er ikke død. Vi må ikke glemme den, og vi må minne en ny regjering på at den må ha en bærende visjon, et fjernt og vakkert mål å styre etter, et rødt Soria Moria-slott bak alle blåner.

Jeg har snakket om helsevesenet. Mye er bra der, bevare meg vel!  Jeg ble sjøl bevart vel da jeg råka ille ut og måtte skifte ventil i pumpa for tre år siden. Da funka det slik det skal funke.

Primærhelsetjenesten – fastlegen – var årvåken. Mitt lokale sykehus i Moss kunne foreta presise undersøkelser og stille diagnose. Det gigantiske Rikshospitalet der jeg ble operert overrasket meg med sin menneskelighet.

Så viste det seg at kong Harald i år fikk nøyaktig samme greia som jeg hadde hatt. Ikke nok med det; han ble til og med operert av samme doktor’n som ledet teamet som fiksa meg, hjertekirurgen Odd Geiran.

Da måtte jeg tenke på det kong Haaakon angivelig sa da Christopher Hornsrud dannet den første regjering av Arbeiderpartiet i 1928. ”Jeg er også kommunistenes konge,” skal Haakon ha sagt.

Doktoren sa kanskje til Harald, som sikker var litt engstelig: Jeg er også kommunistenes doktor, herr konge.   

Slik ønsker vi å ha det i Annerledeslandet, i det landet misunnelige svensker ynder å kalle ”den siste Sovjetstaten”. Vi vil at det fortsatt skal være lik rett også på sykehusene for Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, for Kong Harald og Jon Bokmaker.

I politikken har Notodden gått foran med et unikt eksempel. Jeg hadde aldri trodd at det ville være mulig å styre en by på den måten at ordfører’n kommer fra Ap og varaordføreren er en RV’er fra Solidaritetslista.

Men det har vist seg relativt mulig her, om jeg har forstått det rett. Og dette samarbeidet peker utover seg sjøl, mot noe større, noe nasjonalt.

Det var en ære for meg å bli invitert hit. Det gleder en skarve forfatter at han har fått bli brukt de siste åra som LOs hovedtaler på tradisjonsrike industriplasser som Sauda, Odda og ifjor i Høyanger.

Men Notodden regner jeg nå som den dobbelte juvél i min 1.maikrone.