Kjære
frokostdeltakere og politiske venner!
Gratulerer
med dagen, til en 1. mai i valgåret 2005, mer spennende enn på lenge,
og som står i samlingens tegn! Faktisk både lokalt og nasjonalt.
Jeg vil
benytte anledningen til å gratulere SOL og Arbeiderpartiet med
samarbeidet, og at dere etter en periode med uenighet, nå er sammen
igjen! Dere har sammen med Senterpartiet fått til et budsjett med løsninger
som jeg tror er det beste som var mulig i den vanskelige økonomiske
situasjonen Notodden er i.
Det lover
godt for et samarbeid på venstresida også nasjonalt. Det rødgrønne
alternativet viser god oppslutning på meningsmålingene, og jeg kan
ikke forstå annet enn at vi neste 1. mai har en regjering utgått av
Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Jeg tror velgerne er
mer enn modne for et skifte nå – der satsing på fellesgodene,
som en god offentlig skole og bedre kommuneøkonomi vil være viktige
saker.
1.mai er
en internasjonal solidaritetsdag, og jeg vil benytte anledningen jeg har
i dag til å sette søkelyset på de mange globale og viktige
internasjonale saker som vi alle bør slutte aktivt opp om og engasjere
oss i . FN har lansert sine tusenårsmål, med blant annet bekjempelse
av fattigdommen i verden som ett av viktigste målene. De aller fleste
vil støtte målene, men vi er mange som av gode grunner er
pessimistiske i forhold til hva verdens ledere er i stand til å makte.
Paradoksalt nok, ingen gir mindre uhjelp enn de største økonomiene i
verden, de såkalte G7-landene. Og Norge, som ligger øverst på
statistikken over giverland til fattige land, reduserte faktisk sin
uhjelp i fjor. Det rimer dårlig med det regjeringa og særlig Krf
faktisk skryter av.
Alle de
tre partiene i en eventuell rødgrønn regjering vil gå inn for å
trappe opp u-hjelpen betydelig, men er det nok om den øker fra 0,87
prosent av bruttonasjonalbudsjettet, som nå, til 1,5 prosent, som
et mindretall på AP landsmøte gikk inn for? Nei.
Vi må
erkjenne at med våre store oljeinntekter har Norge bedre anledning til
å hjelpe andre enn de fleste andre. Den høye oljeprisen har
ytterligere forsterket dette. Bare i fjor ble oljeinntektene omtrent 60
milliarder kroner større enn forutsatt. Det ville være nok til å
dekke fire års fordoblet uhjelp!
Så vil
noen si at en slik økning vil forstyrre vår hjemlig økonomi. Trolig
ikke, de fleste av oss vil kunne ha redusert vårt private forbruk med
et par prosent, uten at vi merket særlig til det. OG det ville ha
vært fornuftig, i forhold til miljøet. For hadde alle i verden levd
som nordmenn, ville vi trengt tre og en halv jordklode for å dekke
ressursforbruket vårt! Ved en økning i uhjelpen ville
Oljefondet ha vokst litt langsommer, det er alt…
Det finnes
ingen bedre investering av våre offentlige eller private penger enn den
internasjonale innsatsen som redder menneskeliv og bygger en bedre
framtid, sa Jan Egeland på Arbeiderpartiets landsmøte.
Jeg tror
han har rett i det, og jeg skulle ønske han framover får større
oppslutning om sitt engasjement for verdens fattige.
For verden
lever over evne, som en FN-studie viste nylig. To tredjedeler av
naturens nødvendige maskineri er skadet og svekket av menneskelig
rovdrift. Skoger, hav, elver, grunnvann og jordbruksland er i fare, og
det er de fattigste som først rammes av endringene i økosystemene.
De
politiske endringene som skal til for å snu de negative trendene er
store og er ennå ikke satt i gang noe sted. Men vi vet at det
kreves radikale endringer, og Norge kan og bør gjøre sitt.
En rødgrønn
regjering gir uansett et løfte om riktig kurs.
Og
avslutningsvis: Jeg oppfordrer dere til politisk engasjement og
innsats i partier, fagforeninger, på universitetene og på
arbeidsplassene i dette viktige valgåret.
Og ønsker
dere en hyggelig dag på den viktigste høytidsdagen i året.
