|
Notodden
1. mai 2004
Egil
Kristiansens appell
Kamerater!
Jeg
skal snakke om en eneste sak: Arbeidslivslovutvalgets innstilling.
Innstillinga er det groveste angrepet på arbeidsfolk i Norge på mange
tiår.
-
Flertallet
i utvalget dyrker mytene om det frie valg. De vil regulere
arbeidstida gjennom individuelle avtaler. I Norge er det
tillitsvalgte som ivaretar arbeidstakerne. Alle som har vært i nærheten
av det ordinære arbeidslivet, veit hva den individuelle friheten er
verdt når arbeidsgiveren går løs på en og en arbeider.
-
I
dag har vi kortere arbeidstid for skift og turnus. Den retten skal
fjernes og erstattes med en ”skjønnsmessig vurdering”.
-
Normalarbeidsdagen
avskaffes med følgende setning: ”Arbeid utover alminnelig
arbeidstid kan avtales”.
-
Rammene
for gjennomsnittsberegning endres dramatisk. Du kan i verste fall
jobbe 78 timer i uka 9 uker i strekk.
-
De
tillitsvalgte mister retten til innsyn i overtidslistene for den
enkelte arbeidstaker
-
Grensa
for nattarbeid fløttes en time seinere.
-
Mer
nattarbeid
-
Mer
søndagsarbeid
-
Flere
midlertidige ansettelser
-
Vikarbyråer
kommer inn i den ordinære virksomheten
-
Retten
til å stå i stilling ved oppsigelse uthules
Dette
er rasering av det stolte norske arbeidervernet.
Heldigvis
har LO og de andre arbeidstakerrepresentantene tatt dissens i utvalget på
disse angrepa.
Da
LO-kongressen gikk inn for å lage en ny arbeidslivslov for tre år
siden, ga vi i virkeligheten en lissepasning til høyresida og
arbeidsgiverne. Yngve Hågensen understreka den gangen at vi ønska
forbedringer og godtok ikke svekkelser og trudde sikkert på det sjøl.
Så
ender vi opp med ei innstillinga som får applaus fra NHO, Høyre og
FrP. Vi ser egentlig konturene av FrP-samfunnet: Jobbe mer, tjene
mindre, individavtaler i stedet for kollektive avtaler.
Da
blir spørsmålet: Hvorfor gikk det så hakkande gæernt?
Svaret
får vi av lederen for utvalget som har skrevet innstillinga, Ingeborg
Moen Borgerud. Hun sier:
”Utvalget
er oppnevnt for å harmonisere de faglige rettighetene i forhold til de
krav EU stiller til et effektivt næringsliv, med fleksible arbeidsvilkår.”
(Sitat slutt)
Hensikten
er altså å bringe det norske arbeidervernet ned på EU-nivå. Utvalget
har tatt hensyn til 55 EU-direktiver.
Utviklinga
innen arbeidslivet i EU foregår på den multinasjonale storkapitalens
premisser. Vi snakker om selskaper med råsterke
lobbyorganisasjoner. Vi
snakker helt konkret om Round
Table of Industrialists – en lobbyorganisasjon for direktører i
konserner i megaklassen. Dette er folk med makt!
Dette er noen av de viktigste
premissleverandørene innad i EU. Målet blei vedtatt i Liboa: EU skal
bli den ledende økonomiske blokka i verden. De jobber helt bevisst og
planmessig for å påvirke innholdet i de EU-direktivene som regulerer
arbeidslivet, direktiver som blir norsk lov på grunn av EØS-avtalen.
Jeg
trekker fram dette, for det første fordi det er nyttig å vite noe om
hvem en slåss mot.
For
det andre gir det meg muligheter til å tilbakevise det evinnelige
argumentet om Konkurranseevnen. Logikken er sånn at når
handelspartnerne våre har sånne og sånne ordninger for sine
arbeidere, så må vi også ha det. Ellers blir vi utkonkurrert.
Men
spørsmålet er om det fins noe annet
enn arbeidsfolks rettigheter å konkurrere på.
Og
det fins atskillig mer fornuftige løsninger:
Jeg
kjenner eksportindustrien fra innsida og jeg påstår:
-
Bedriftene
må bruke maksimalt med teknologi og maskinelt utstyr. Stikkordet er
automatisering.
-
Bedriftene
må utnytte fordelene i det norske samarbeidssystemet hvor
tillitsvalgte er avgjørende medspillere
-
Bedriftene
må innføre flate organisasjoner med stort handlingsrom for alle
medarbeiderne, vekk med unødvendige mellomledd og
papirflytting.
-
Og
sist men ikke minst: Tillitsvalgte må spille høyt oppe på banen
og være bevisst ansvaret sitt.
Dette
gir virkelig konkurransekraft.
Det er den eneste veien som er mulig å gå, det er min påstand.
Følger
vi høyre-logikken til ende, havner vi sammen med generaldirektøren i
Daimler-Chrysler, medlem av Round
Table of Industrialists, som sa følgende:
”Det
blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi får samme lønns-
og arbeidsvilkår som i Indonesia.”
Men!
Siste ord er ikke sagt!
Jeg
håper virkelig arbeidsfolk får opp øya i tide. Denne kampen er bare såvidt
i gang. Den må vinnes på gata, på arbeidsplassene og på Stortinget.
Stortingsvalget
blir helt avgjørende. Frontene er allerede klare. Vi er pukka
nødt til å sikre et sentrum-venstreflertall på Stortinget
i 2005, som forplikter seg på å stoppe angrepa fra høyresida
Og
dersom Høyre og FrP og KrF rekker å ødelegge Arbeidsmiljøloven
allerede før valget skal vi putte alt sammen på plass så fort vi får
skrudd sammen et nytt Storting.
Men
det krever et samarbeid mellom AP; SV, RV og Senterpartiet! Og
da må partia legge bort EU-søknader
og andre kjepphester. Vi har ikke råd til å la denne sjansen gå fra
oss! Det er for mye som står på spill, ikke bare Arbeidsmiljøloven.
Jeg kan ikke la være å nevne det:
-Ta forsvaret av Folketrygden, gjeninnføring av folkevalgt kontroll
over sjukhussektoren, stoppe privatiseringa og tyninga av kommune-Norge.
Fire år til med høyre i førersetet og FrP med ei hand på rattet,
blir en katastrofe for vanlig folk i Norge.
Fagbevegelsen
vil spille en nøkkelrolle for å få venstresida til å samarbeide, og
vi skal sørge for å holde partiene i øra.
Neste 1. mai er vi dobbelt så mang,
folkens! Vi har vinni før. Vi skal vinne denne gangen og!
Fortsatt god 1.
mai
|
