Program for dagen --- Paroler

Terje Aaslands hovedtale på Torvet

Mary-Ann Bjørnflatens appell på Torvet

Jonny Pettersens appell i Rallarparken

Eva Bjerkholts appell ved frokosten

Terje Aaslands tale på Torvet

Det er med stolthet og ydmykhet jeg deltar i 1. mai feiringa, jeg er spesielt stolt av å bli invitert hit til Notodden, Ja selv om jeg ble invitert etter at Reiulf Steen hadde meldt forfall på grunn av sykdom så er jeg stolt. Stolt fordi 1. mai er noe helt spesielt. Her på Notodden har dere en sterkt og lang - ja over 100 år tradisjon knyttet til fagbevegelsen, 1 mai og industri.

1. mai er en tradisjon - men samtidig moderne. 1 mai er en feiring eller en markering som vi her på torget foretar sammen med andre mennesker verden over som har tro på de samme solidariske verdier . Vi markerer håp og tro om å oppnå felles drømmer - drømmer som er forankret i vår sjel om en bedre fremtid ikke bare for oss selv, men for alle.

Ord som Frihet, likhet og solidaritet er selve grunnpilaren i våre fremtidsdrømmer. 1. mai har blitt og må fortsatt brukes til å markere og synliggjøre våre politiske holdninger og krav og ikke minst internasjonal solidaritet. 1 mai er dagen da våre krav skrives på store paroler. Krav og mål vi må bruke hardt arbeid hver eneste dag for å nå.

Arbeiderbevegelsen har hatt handlekraft og vilje til å innfri våre mål og drømmer. Ved å vise fasthet på demokratiets verdier og velgernes tale gjennom valg har den norske arbeiderbevegelse når den har sittet ved makta kommet et godt stykke på vei. Et godt stykke på vei for å utvikle et godt samfunn for alle. Men jeg innrømmer mer enn gjerne at svært mye gjenstår. Vi opplever vær eneste dag at nye utfordringer kommer og at det er hull i vårt eget velferdssamfunn. Vi enten kjenner, ser eller hører om feil i velferdsmaskineriet. Feil betyr ikke at man skal legge ned eller ta bort, men at man må smøre og justere - det er forskjellen på høyre og venstre i norsk og internasjonal politikk,

Et samfunn basert på sosialdemokratisk tankegang er et samfunn der vi fellesskapet tar ansvar for hverandre og deler med hverandre. Et samfunn hvor vi hver og en får utnytte de individuelle egenskaper og muligheter vi har som mennesker. Enkelt sagt er det et samfunn som inkluderer alle

Vår samfunnsdrøm og våre mål står i sterk kontrast og i direkte motsetning til et samfunn der den enkeltes rikdom eller bakgrunn får avgjøre hva slags sjanser du får i livet.

Denne kontrasten kan overføres til hovedlinjen i norsk politikk - det er de som vil bygge velferdssamfunnet på fellesskapets verdier og det er de som vil rive det ned fellesskapet og erstatte felleskapsholdningen med en holdning som underbygges av ordtaket sin egen lykkes smed!!!

Denne skillelinjen må feste seg på våre netthinner. Istedenfor å bruke krefter på å synliggjøre marginale skillelinjer på venstresiden i norsk politikk må en samlet arbeiderbevegelse bruke all sin kraft på å demme opp for liberalistiske og høyre ekstreme krefter og partier.

Bondevik-regjeringa kan best sammenlignes med en entreprenør som har fått et oppdrag om å rive velferdssamfunnet. Fordi det er jo det de gjør - regjeringa bruker hver arbeidsdag til å rive. Hver dag rives ned noe av vår felles arv og samfunnsbygging gjennom ett århundre. Det er mange og dramatiske eksempler på dette.

Årets hovedparole er Arbeid til alle.

I dag er det nær 100.000 arbeidsføre mennesker som ikke har arbeid. 100.000 ledige og en regjering som sitter passivt og ser på at ledigheten vokser. Arbeid er, tiltross for støtteordninger og sikkerhetsnettverk som stadig svekkes, forutsetningen for å kunne kalle oss et velferdssamfunn.

Når Bondevik og Foss snakker om de ledige høres det ut for meg som om de snakker om en statistikk- en statistikk som referer teoretisk mål. -. For å stille dere et konkret spørsmål Har noen av dere - på et eller annet tidspunkt registrert at Bondevik eller Foss har uttrykt oppriktig bekymring over ledighetsstatistikken.

Tvert om tror jeg at Foss er svært takknemlig, ja jeg understreker takknemlig for høy ledighet. Fordi ledigheten slik den er i dag - altså på nær 100.000 og stadig økende - årsaken til at rente og kronekurs har gått noe ned! For det er faktisk slik at høy ledighet - reduserer presset i norsk økonomi. Derfor er det etter min oppriktige vurdering om ikke et uttalt mål så et internt og hemmelig mål for regjeringen og for Per Kristian Foss -at ledigheten må være så høy - slik at man unngår presset i norsk økonomi.

Tilbake til statistikken som ikke er noe mål - statistikken er mennesker og familier som er kommet i den fortvilte situasjonen at de er blitt arbeidsledige. Arbeidsledige i et arbeidsmarked som er mer brutalt og mer ekskluderende enn på lenge.

100.000 arbeidsledige i en situasjon der Bondevik regjeringa sammen med FrP foreslår at de som er arbeid de skal jobbe enda mer - det er faktisk slik kamerater at det arbeides i dag overtid som tilsvarer 65.000 årsverk.

Er det noen her som ser fornuften i at man øker bruken av overtid samtidig som 100.000 går arbeidsledige. Selvfølgelige ikke. Det er åpenbart at vanlige folk ikke har slike inkonsekvente ulogiske holdninger - Det rare er at så fort man blir medlem av FrP eller av et av regjeringspartiene så blir denne innkonsekvente og u-logiske tankegangen logisk og meningsfylt.

Det normale i nåværende situasjon hadde jo vært å strammet inn på bruken av overtid

Dette er bare et eksempel på at regjeringen brutaliserer arbeidslivet og gjør arbeidsplassene mer ekskluderende tiltross for at partene har inngått intensjonsavtale sammen med regjeringen om et mer inkluderende arbeidsliv.

Det som bekymrer aller mest er den dramatiske situasjonen i industrisysselsettingen, spesielt innenfor eksportretta industri. Eksportretta industri er velferdssamfunnets hjertepumpe - det er den vi lever av. I tillegg av oljeinntektene er det eksportretta industri som sikrer finansieringen av velferdssamfunnet. Vi alle like avhengige av industriens framtid.

For å sikre arbeid til alle er det 3 forhold som må vies stor oppmerksomhet.

Det første og mest virkningsfulle tiltaket mot de dystre utsiktene for industrien i inneværende og neste år er å gjøre noe med pengepolitikken. Selv om mange handlegale nordmenn ser store fordel av å ha en sterkt krone, for å få mest mulig ut av svenskehandelen er kronekursen en direkte trussel mot norsk industrisysselsetting.

En rentereduksjon må være noe mer enn den 0,5% som gjelder fra i dag. Den må være slik at valutaspekulantene får frykt for å spekulere i norsk krone. En slik håndtering av renta er det eneste som kan svekke krona slik at vår industri igjen blir konkurransedyktige. Dersom dette ikke skjer vil store deler av norsk eksportindustri etablere seg i utlandet. Vi kan si det er kynisk, spekulativt og ikke minst lite solidarisk, men det er virkeligheten. Og et signal som må tas svært alvorlig for disse bedriftene er lette å flytte dit hvor mulighetene for avkastning er størst.

En rentereduksjon som betyr noe i denne sammenheng får vi ikke før et politisk flertall klart sier i fra om at sysselsettingseffekten skal vektlegges som styringsmål nr. 1. Derfor er det viktig at vi klart krever en rentereduksjon som ivaretar behovet for igjen å få fart på industrisysselsettingen.

LO lukker ikke øynene for at lønnsveksten i Norge har konsekvenser for sysselsettingen. Tvert om gjennom hele 90 tallet og med det som da var solidaritetsalternativet tok LO et ansvar for sysselsettingen. LO har gjennom oppgjøret mellom LO og NHO tatt sin del av ansvaret for norsk økonomi. Nå gjenstår det å se gjennom revidert nasjonalbudsjett om regjeringen tar sin del av ansvaret. Svikter regjeringen er det oss lønnsmottakere og arbeidsledige som deltar.

Regjeringens forslag om å ta bort overtidsreguleringene i arbeidsmiljøloven er ikke en god start på et forpliktende samarbeid - tvert om det er et angrep på arbeidstakernes fritid.

Vi må kreve og forvente at de arbeidslediges rettigheter må bedres og stønaden styrkes.- forringelses politikken som regjeringen til nå har ført må umiddelbart stanses.

Utviklingen av en ny arbeidslivslov må skje uten at nåværende lover forringes, selv om det så langt i arbeidet er liten tvil om at målet er å ta bort reguleringer som er til for å sikre arbeidstakerne

Når det gjelder sykelønnsordningen så er det mange politikere som elsker å si at ordningen er så god at den må svekkes - og de gjentar seg selv så mange ganger at de tilslutt tror på det selv. For å slå det fast Sykelønnsordningen må bevares - og den må styrkes -spesielt for de som har vært så lenge sykemeldt at de må gå over på attføring. Her må både selve attføringsarbeidet og stønadssystemet forbedres.

Avtalefestet pensjon må utvikles - ikke avvikles. Vi må få innført mer fleksible ordninger for arbeidstakere som nærmer seg pensjonsalder. Dagens virkelighet - hentet fra Bravida delvis gamle Televerket kan stå som en Bauta over det syke og brutale arbeidsliv. Et arbeidsliv hvor arbeidstakere med over 30 års ansiennitet sies opp. Arbeidstakere som i tillegg er i en alder hvor det kun er få år igjen å arbeide - hadde disse hatt mulighet enten for å ga av med pensjon eller kombinere pensjon og arbeid hadde de fått avsluttet sin lange yrkesaktive periode med verdighet - i stedet ender mange sin yrkesaktive karriere i rettssalen i kampen om rettferdighet - en kamp som føres mot en arbeidsgiver som ga sjefen 15 millioner i lønn samtidig som han sa opp 1000 arbeidstakere i fjor og som en start på denne våren fortsatte med å si opp ytterligere 700.

Dette er bare noen momenter som regjeringen må - ikke bare se nøye på - men ta innover seg og følge opp - dersom fagbevegelsen skal se på det inntektspolitiske samarbeidet som forpliktende.

Det tredje forholdet som jeg vil peke når det gjelder sysselsettingssituasjonen er energi og kraft

Det er et paradoks at i energinasjonen Norge finnes det ikke en eneste ny kilowatt til industriutbygging. 100.000 ledige vil aldri kunne settes i arbeid uten at energiforbruket øker. Energi situasjonen gir ikke industri og spesielt den kraftkrevende industri langsiktighet. Tvert om det underbygger en allerede eksisterende frykt for at rammebetingelsene blir endret i løpet av dagen. Det er et paradoks at Becromal her på Notodden som har klare prosjekter for å utvide sin produksjon - for blant annet å sikre sysselsettingen - ikke får lovnad om nok og rimelig kraft i energinasjonen Norge

I vinter har strømkrisen medført at mange har fått skyhøye strømregninger. Årsaken er ene og alene mangel på kraft i Norge. Gjennom hele nittitallet har det vært stillstand i kraftutbyggingen tiltross for at det hele tiden har vært underdekning på kraft i Norge. Dette er det et politisk ansvar å snu! 80 % av norsk energiforsyning eies av kommuner, fylkeskommuner og staten - derfor kunne man gjennom politiske vedtak ha unngått den situasjonen vi i opplevde i vinter og kommer til å oppleve igjen neste vinter med mindre vår herre legger til rette for en meget fuktig sommer og høst.

Eierne (altså poltikerne) har endret fokus fra sikker tilgang på rimelig kraft til en utbyttekåthet som overgår det mest ekstreme. Skyhøye strømregninger kan best sammenlignes med ”ekstraskatt” til velferdssamfunnet. Og dette kjære venner - Uten noen form for sosial vurdering. Dette rammer de som har minst. Slik vil det fortsette, med mindre stortinget aktivt sørger for å øke kraftproduksjonen i dette landet. Dagens diskusjoner på å løse problemet er knyttet til varmepumper, vindkraft, biobrensel og toprissystemer, en slik diskusjon kan best sammenlignes med å spille fotball med bind for øynene.

I europeisk sammenheng er Norge den nest største leverandør av naturgass til Europa. Disse forhold gjør en samlet energisektoren til en "livsnerve" i norsk økonomi. Spørsmålet er om kunne vi utnytte vår energisituasjon enda bedre enn hva vi gjør i dag?

Svaret er åpenbart ja . Norges samlede energiressurser må utnyttes til fordel for etablering av norsk industri i Norge.

Norge må sikre seg at vannkraftproduksjonen utnyttes med de miljøfortrinn denne energikilden har. Det vil være riktig at staten gjennom Statkraft forvalter de nasjonale vannkraftressursene. Regjeringen foreslo i vinter nye regler - regler som hadde til hensikt å likestille norsk og utenlandsk - privat og offentlig kapital i forhold til eierskapet over kraftverka våre. Dette er ikke vedtatt, men nå kommer privatiseringen. Dette må stoppes og Norge som nasjon må sikre seg 100% innflytelse og styring over vannkraftressursene.

Gassen er et råstoff vi sårt trenger i Norge, men vi bruker den ikke. Verken til industrielle formål eller til utvikling av elektrisitet. Vi bruker altså ikke gassen til formål i eget land - enda vi trenger det, unntaket er 2 % da. Derfor er det et mål at gassen tas i bruk innenlands både til industrielle formål, men også til å produsere elektrisitet.

Det er derfor av stor betydning at Stortinget iverksetter et pålegg om at de som har fått konsesjon på gasskraftverk realiserer prosjektene viss ikke bør de overlates til andre som vil bygge

Vannkraftressursene må optimaliseres ved å effektivisere nåværende kraftanlegg samtidig som vi bygger nye der miljøkonsekvensene blir minst.

· Ha en pengepolitikk som ikke hemmer norsk sysselsetting

· Vi må samarbeide om kostnadsutvikling også lønnsveksten - forutsatt at ikke alle forpliktelser legges på lønnsmottakerne

· Og vi må altså sikre oss nok elektrisitet og vi må bruke naturgassen til utvikling av arbeidsplasser i Norge.

Arbeid til alle løser svært mye, men ikke alt

Det må utarbeides systemer hvor de grådigste i samfunnet vårt pålegges om å delta likverdige i de økonomiske byrdene. Skattepolitikken må omformes slik at folk flest får tiltro til likeverdige bidrag ut i fra evne. Vi må redusere skattebyrden på vanlig arbeidsinntekt og vi må skattelegge kapitalspekulantene hardere. Med andre ord motsatt av hva regjeringen har gjort om skattelette til de rikeste og reduksjon i ledighetstrygden.

Det er ikke mye menneskelige verdier forankret i vedtak om å gi 19 milliarder i skattelette eller å ta 20.000 fra de arbeidsledige. En skattelette på 19 milliarder kunne dersom den ikke var gitt blitt satt inn som tiltaksmidler i offentlig sektor for å bedre velferden og tryggheten for alle. Det handler om prioriteringer - Bondevik regjeringen med FrP har vist oss hvordan de prioriterer. Det er ikke slik arbeiderbevegelsen vil prioritere.

I en tid da velferdsutfordringene tiltross for vår høye standard står i kø. Må vi satse på velferd og trygghet i fellesskapet.

Kommunene er den viktigste velferdstilbyderen. Skal vi ha likeverd i velferd må kommune Norge underlegges likeverdig og sterke økonomiske rammer.

I dag er dette preget av store forskjeller og jeg understreker for store forskjeller.

Notodden kommune er en av mange kommuner som kommer dårlig ut i inntektssystemet til kommune Norge. I dag favoriseres kommuner med lav ledighet og høye personinntketer. Som oftest er det ikke disse kommunene som har de største utfordringene.

Ulikhetene skyldes i hovedsak med andre ord ikke lokalpolitiske prioriteringer, men for liten politisk handlekraft i å fordele velferdsstatens midler rettferdig og likeverdig. Jeg har ingen tro på at dagens regjering vil ta eller tør å ta denne debatten og gjøre noe med problemet.

Men det er da dere vi må vise vår styrke - vi må tørre å ta debatten om fordeling på alvor og vi må stå for de endringer som kreves for å rette opp den urettferdighet som i dag rår.

Det er da jeg håper på en regjering etter stortingsvalget i 2005 som er utgått av Arbeiderpartiet. Et stort arbeiderparti som samarbeider et stort SV som har fått fart på industri og næringspolitikken sin. Det er da jeg også håper på at de samme partiene fyller landets ordførerkontorene etter kommune og fylkestingsvalget til høsten.

For kjære venner vær klar over at dagens regjering ikke ønsker kommune Norge - de ønsker heller ikke offentlig ansatte. Det er jo høyresidens ideologi - privatiser for privatiseringens skyld. Overfør denne situasjonen til et bedriftsstyre. Tenk dere et bedriftsstyre som rakker ned på egne ansatte om inneffektivitet, om daukjøtt i produksjonen slik at de vil sette sin egen produksjon ut på anbud eller overlate produksjonen eller egen markedsandel til andre aktører. Et slikt bedriftsstyre hadde ikke sittet lenge.

Og det er nettopp det vi må gjøre - opptre som en generalforsamling - gjennom aktiv valgdeltakelse må vi kaste de ubrukelige folkevalgte ja de folkevalgte som ikke tror på eller ønsker offentlig sektor som et redskap i å fordele velferd - de må på demokratiets vegne kastets på dør ved første anledning - altså høstens kommune- og fylkestingsvalg

Kommune Norge er vår velferd og vår trygghet - derfor må vi gå motsatt vei av hva regjeringen gjør.

Vi kan ikke akseptere at kommuner som Notodden må si opp lærere slukke gatelys redusere tjenestene til funksjonshemma. I offentlig sektor handler det i første rekke om menneskers innsats ovenfor andre mennesker, enten barn, voksne eller eldre

Makspriser på barnehager er et forslag for større rettferd. For det er vel ikke rettferdig at rike kommuner kan tilby tilnærmet gratis barnehageplass, mens de fattigste må kreve nærmere 4.000 kroner. Jeg må tillate meg å minne Bondevik og hans tilhengere om at makspris i barnehagene ikke rammer skjevere en kontantstøtten

Skolen må bli helt fri for egenandeler. Ingen skal stenges ute fra klasseturer eller andre skolerelaterte aktiviteter fordi de ikke har råd til å betale egenandeler. Skolen skal være gratis

Den videregående skole må bli gratis. Det er urettferdig at noen kan starte sin yrkesaktive karriere fri for studielån, mens andre har flere hundretusen i studiegjeld

Innenfor pleie og omsorg kommer forskjellene kanskje sterkest til uttrykk Det er lite verdighet og likeverd at enkelte kommuner i dag har ledige rom som venter på at innbyggerne skal trenge pleie, mens det i andre kommuner dør eldre mennesker på grunn av pleiemangel. Trygghet handler om mennesker kontakt med mennesker - ikke noe annet

Derfor må den offentlige sysselsettingen styrkes og ikke reduseres

Selv om vi har mange utfordringer i trygge lille Norge er utfordringene internasjonalt langt større.

En må være naiv, egoistisk eller svært nasjonalistisk dersom man ikke forstår at verdenssamfunnet i dag er meget alvorlig, innfløkt og ikke minst sammenhengende - Ja situasjonen er kanskje mer alvorlig enn vi selv ønsker å innrømme.

For oss i arbeiderbevegelsen er verdiene og håpet for fremtiden like klart og tydelig som en skinnende stjerne fra en natteklar himmel. Det er grunnleggende for oss å bidra til Fred, trygghet og likeverd ikke for noen, men for alle. Ikke bare i Norge, men i hele verden.

3 år inn i ett nytt år tusen, med de muligheter og kunnskaper vi i dag har skulle man tro at vi - menneskeheten - hadde større forstand i dag enn tidligere. Man skulle tro at menneskesinnet var utviklet til å inneholde moralske verdier om toleranse og respekt for livet som hindret krig, vold og undertrykkelse. Dessverre er vi vitner til at det motsatte skjer. At undertrykkelsene blir sterkere, volden mer brutal og at krigene blir flere og mer uforståelig.

I dag, 1 mai 2003, gjør vi som så mange ganger i det siste - vi retter vår oppmerksomhet selvfølgelig om internasjonal solidaritet. Om fred og likeverd.

De store konflikten er uforståelig - og kan vi - i vår trygge situasjon - forstå de ulike problemstillingene? Jeg tror det er vanskeligere enn vi vil innrømme!

Mange har nok valgt side i de ulike konfliktene - og det er et uomtvistelig faktum at det er enkelte nasjoner som f.eks USA, England og Israel som må bære tunge ansvar på sine skuldre

Skal vi forsøke å forstå - så vil jeg oppfordre alle om å vaske sitt eget sinn og ha som utgangspunkt at man ikke er født, men at man i dag skal fødes - uten å vite hvilken side av konflikten man blir født på. I et slikt perspektiv tror jeg de fleste av oss vil tenke oss godt om før vi tar stilling til en av sidene.

Jeg tror at ekstreme holdninger enten de er for det ene elle andre er med på å holde liv i konflikter, ja at det er en av flere årsaker til at konflikter fortsetter og at nye oppstår

Aksjoner og volds utøvelse - uansett hvem som står bak rammer menneskene - skaper menneskeskjebner og våre grunnleggende mål om Fred, trygghet og likeverd blir av slike handlinger mer fjerne og enda vanskeligere å nå.

Jeg håper på fred verdens freden. Jeg har et stort håp om at 1,. Mai - arbeidernes internasjonale solidaritetsdag som tar opp i seg menneskeskjebnene på begge sider av de mange konflikter - skal bli vårt varemerke for vår solidaritet og vår holdning med de menneskene som lider og undertrykkes av krig og vold uansett hvor den måtte befinne seg i verden

Skal det internasjonale samfunn oppleve verdens fred må USA, England, Israel og mange flere nasjoner foreta en ransakelse over egne handlinger og egne bidrag.

Fred krever omtenksomhet og at de ulike nasjoners ledere handler ut i fra fredelige og menneskelige verdier, og ikke egen interesse

Som mennesker kan vi oppfordre og kreve. Det eneste som er sikkert fredsoppgaven klarer vi ikke alene, men mine og dine - ja, våre holdninger er med på å skape andres holdninger. Med klare, men også nyanserte holdninger er vi en liten bris av et større kraftsenter som kan bygge bro inn i fremtiden der kjærlighet, likeverd, toleranse og fred kan få rå.

Vi aksepterer ikke krig, undertrykkelse og vold. Vi aksepterer ikke negative og fiendtlige holdninger, ovenfor andre mennesker. Vi erkjenne at det er langt enklere å forsterke og mobilisere i forhold til etablerte fordommer enn å øke menneskenes toleranse.

Til slutt kjære venner:

Verdier og trygghet blir formet av oss våre toleransegrenser- av menneskene i samfunnet.

Vi har og vil være en bevegelse som taler de svake og de som ikke gjør eller er som alle oss andres sak.

Slik har vi gått i front for å skape et samfunn basert på reell frihet for enkelt menneske. Slik har vi arbeidet for å skape forståelse for gjennomføringen av likhetsprinsippet. Og det er slik vi har vist og må vise solidaritet for enkelt mennesket i samfunnet. Slik vil vi bygge et trygt samfunn for alle også i dette år tusenet. Et årtusen som har til mål å skape global velferd.

Kjære venner La oss love hverandre at vi på denne dag og hver dag resten av dette året sammen skal bidra til at menneskenes håp oppfylles og at verden vil - om ett år fra i dag - ha mer rettferdighet og en bedre og tryggere hverdag for alle. At vi har kommet litt lenger i vårt byggverk

La oss bidra til dette, la oss aktivt vise vilje til en fredfull og trygg verden ikke bare for oss selv, men for alle.

Takk for oppmerksomheten!

• 1. mai 2000

• 1. mai 2001

• 1. mai 2002

"Vi var få - vi var ti, men vi var kamerater"

(lokal arbeidermarsj)

• Bakgrunn

• Teksten