|
1.mai
Notodden 2002
Vegard
Holms appell på Torvet
Vegard
Holm representerer Attac og er
redaktør i Norsk Transportarbeiderforbund.
Gode
kamerater!
 Attac
vil en annen verden.
Vi
lever i ei omfordelingstid. De sosiale og økonomiske forskjellene
mellom folk øker dramatisk. Ja, daglig ser vi at forskjellene mellom
folk blir større. Vi lever i markedsliberalismens tid - med
fristilling, privatisering og konkurranseutsetting på dagsorden.
Men
vi lever også i ei tid der stadig flere av oss ser behovet for å slå
tilbake. Motkrefter vokser fram og organiserer seg. Kampen er med andre
ord i gang, men det er mye ugjort.
Attac
som internasjonal bevegelse ble stiftet i Frankrike i 1998 og fikk sin
norske avlegger i fjor.
Attac
vil gjenvinne og styrke den demokratiske styringa av samfunnet.
Attac
vil bekjempe den internasjonale spekulasjonsøkonomien.
Makta
over våre liv ligger i dag i større og større grad hos de
multinasjonale selskapene og organisasjoner som Det Internasjonale
Pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Selskaper og organisasjoner vi ikke
kan kontrollere. De politiske og økonomiske reglene blir bestemt av et
fåtall aktører.
Makta
er borte fra de demokratiske politiske arenaene og andre steder der folk
kan delta i beslutninger om sin egen framtid.
Denne
samfunnsutviklingen – med økende utrygghet, mer avmakt og en stadig
sterkere styring utenfra skaper misnøye, politikerforakt og politisk
apati. Utviklingen er imidlertid ikke resultat av noen naturlov. Det er
en omfordelingskamp som pågår. Gjennom de siste to tiår har vi
opplevd en omfordeling av verdier i samfunnet som er uten sidestykke.
Forskjellene øker på alle nivåer i verdenssamfunnet – mellom de
fattige og de rike land, mellom de fattige og de rike i de rike land og
mellom de fattige og de rike i de fattige land. Verden over er
avdemokratisering, økende forskjeller og voksende fattigdom sentrale
fellestrekk.
I
Norge ser vi økt privatisering, og at offentlige tjenester selges ut,
eller konkurranseutsettes og legges på anbud. Store og små avgjørelser
som berører oss alle skjer nesten uten diskusjon. De politiske partiene
blir ofte bare passive tilskuere. Men også aktive pådrivere i
privatisering og konkurranseutsetting.
I
Oslo har høyrepartiene i bystyret vedtatt å konkurranseutsette et
sjukehjem i bydelen der jeg bor. Retorikken de bruker er at de
pleietrengende gamle skal få det bedre. Og kommunen skal spare penger,
sies det. Sannheten er at de vil gjøre denne omsorgstjenesten til en
vare slik at private investorer og eiere kan dra ut profitt.
Sammen
med andre folk i bydelen som sier nei til profitt på omsorg har Attac på
Grünerløkka startet en aksjon for å endre vedtaket om
konkurranseutsetting. Det er bare ved å øke kunnskapen vår og
mobilisere folk lokalt som kan snu utviklingen mot privatisering,
konkurranseutsetting og anbud. Det er bare når folk deltar sjøl og tar
kampen opp vi kan ta tilbake makta over våre egne liv.
Derfor
må vi handle lokalt!
Attac
er en antikapitalistisk bevegelse som kjemper mot all markedsøkonomi.
Den markedsfundamentalistiske tanken som i dag dominerer er skapt av
mennesker gjennom politiske beslutninger. Nyliberalismens markedsløsninger
er teorier og ikke naturlover.
Vår
oppgave er å finne fram til alternativer og nye løsninger og vise at
det finnes andre veier å gå. Vi aksepterer ikke en enkelsporet analyse
av en verden som trenger helt andre svar en det markedsliberalismens
guruer kan gi.
Det
perverse i dagens verden kommer tydelig og klart fram når over 80
prosent av alle internasjonale økonomiske transaksjoner dreier seg om
kjøp og salg av andre lands valuta. Den viktigste handelsvarer i
internasjonal økonomi er med andre ord penger.
Denne
galskapens økonomi har eksplodert de to siste tiårene, og er et
resultat av politikernes beslutninger om å oppheve kapitalkontrollen,
slippe valutakursene fri og deregulere markedene.
Det
er en falsk påstand at globaliseringen, privatiseringen og
markedsorienteringen har kommet for å bli. Vi må ikke la oss lure av
dem som forsøker å legge et ideologisk røykteppe over
markedskreftenes internasjonale offensiv. Det er ikke en uavvendelig,
naturnødvendig utvikling som foregår, det står sterke interesser bak.
Kreftene som presser dette fram er økonomisk og politisk tjent med at
det skjer. Derfor vet vi også at det er mulig å reise motstand mot
turbokapitalismens herjinger. Det finnes alternativer!
Det
er mulig å organisere dem som rammes av det markedsmessige frisleppet.
Det er mulig å styrke fagbevegelsens, miljøbevegelsens,
brukergruppenes og andre sosiale bevegelsers motstand. Det er mulig å
bygge allianser og utvikle alternativer til dette som noen så treffende
har kalt «de rikes revolusjon» eller elitenes opprør.
Den
politiske elite har i stor grad blitt medspillere til kapitalens
offensiv – eller i beste fall maktesløse tilskuere. Organisering av
en folkelig motmakt nedenfra er derfor den eneste kraft som kan bidra
til å gjenerobre demokratisk styring av samfunnet.
Kampen
er allerede i gang. Internasjonalt ser vi at ulike grupper, bevegelser
og organisasjoner utvikler en voksende enhet i kampen mot kapitalisme og
spekulasjonsøkonomi – mot galskapens økonomi. Et uttrykk for dette
er Attac-bevegelsens knoppskyting i land etter land – også her i
landet. Kampen mot markedsliberalismens internasjonale framferd har utløst
krefter av en styrke som knapt noen torde håpe på for bare et par år
siden.
I
månedsskiftet januar/februar i år ble konferansen til Verdens sosiale
forum arrangert i Porto Alegre i Brasil. Konferansen er en motkonferanse
til Verdens økonomiske forum, som består av verdens økonomiske og
politiske elite.
Verdens
sosiale forum er motkreftenes konferanse. Da den ble arrangert første
gang i fjor kom det 10.000 mennesker. I år var det flerdoblet til
60.000. Der var representanter for folkelige bevegelser og
organisasjoner fra hele verden – for å diskutere alternativer til
markedsliberalismen
Også
her i landet vokser motkreftene fram – i aksjonen For velferdsstaten,
i Nettverk mot markedsmakt, i Attac Norge, i distriktsopprør á la
Folkeopprøret i Finnmark, i tendenser til kommuneopprør mot offentlig
sultefôring.
Daglig
opplever arbeidere og fagbevegelse angrep på sine rettigheter. I dag er
det hotell- og restaurantarbeiderne som gjennom sin streik slåss mot
arbeidsgivernes angrep.
Gjennom
den norske avdelingen av Kapitalens Internasjonale – Næringslivets
Hovedorgansisasjon (NHO) – avvises alle krav om økte ubekvemstillegg.
Det er en bevisst strategi som ligger bak. Arbeidsgiverne vil ha mer av
det de kaller et fleksibelt arbeidsliv: De vil ha bort
normalarbeidsdagen. De vil ikke betale for at folk jobber kveld og natt
og helger. De vil ha lokale bedriftsvise oppgjør bygd på individuelle
lønnstillegg.
Det
arbeidsgiverne så glatt unnlater å nevne er at de ønsker større lønnsforskjeller,
og på sikt undergrave de kollektive tariffavtalene.
Arbeidsgivernes
offensiv, som nå rammer de streikende i Hotell- og
Restaurantarbeiderforbundet med full tyngde, er en ideologisk offensiv.
Arbeidsgiverne
roper om større fleksibilitet i arbeidstidsbestemmelsene, om lokal lønnsdannelse
og markedstilpasninger. De krever at sjukelønnsordningen skal endres,
og vil privatisere offentlige virksomheter. Alt dette er ikke annet enn
krav om enda større profitt. Mye vil ha mer! Og nå føler
arbeidsgiverorganisasjonene at tida er inne for å kreve mer. De føler
seg på offensiven!
Denne
Arbeidsgiverorganisasjonenes offensiv, deres angrep på tariffavtalene
og de rettigheter som arbeiderbevegelsen har kjempet fram, er den samme
kampen som føres over hele verden. Den må møtes med en motoffensiv.
Vi må sette en grense for hva vi kan akseptere, og det må slås hardt
tilbake!
Først
og fremst må vi støtte alle dem som reiser opprørsfanene mot
arbeidsgiverorganisasjonenes og høyresidas offensiv. Akkurat nå er det
de streikende medlemmene i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.
De
streikende kjemper ikke bare en kamp for seg sjøl. De har rettet en
knyttneve rett inn i NHO-borgen og utfordret kapitalkreftene. Deres
seier eller nederlag vil påvirke arbeidssituasjonen for hundretusener i
åra framover.
Derfor
må vi også sørge for at Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet vinner
streiken. De tåler ikke er nederlag! Vi tåler ikke nederlag! Og
vi må i fellesskap sørge for at de streikende seirer!
Til
lykke med kampen mot kapitalens offensiv!
Til lykke med 1. mai!
TAKK!
|
