|
1.mai
Notodden 2002
Janne Hegnas
appell
Janne
Hegna er leder av Platonarbeidernes Forening, NKIF avd. 131 og leder av
1.mai-komiteen.
Gratulerer
med dagen Kamerater!
 Det
er faktisk med en aldri så liten klump i halsen jeg står her i dag og
skal holde appell ved rallarmonumentet. Dette monumentet som blei laga
av Dyre Vaa og reist av Notodden Kommune, har faktisk fått en ganske
stor betydning for meg. Han står her så stolt vendt mot industriområdet
og Heddalsvatnet, som nærmest for å takke for seg etter godt utført
arbeid, for så å reise videre til Vestfjorddalen i Rjukan.
Jeg
fikk mitt første møte med rallarhistorien allerede som lita jente, da
jeg satt på bestefars fang oppe i Årlifoss. Historiene han fortelte om
oldefar og rallarene var både spennende og litt grusomme til tider. Men
jeg skjønte fort at det ikke hadde vært noen dans på roser å være
en såkalt rallar.
Han
fortelte meg om slitet det var å legge jernbane på den tiden. Lange
dager, tunge løft, dårlig lønn og til tider lite med mat. Oldefar var
med å legge jernbanen fra Mæl og opp til Hydro-området i Rjukan og
var også med å legge Bratsbergbanen som vi kjemper så hardt for å
opprettholde nettopp i disse dager.
Jeg
er også ganske så stolt av å ha en oldefar, som var en av de som
kjempa under Menstad slaget, som er blitt en viktig historisk begivenhet
for oss i den norske fagbevegelsen.
Foruten
de flotte historiene bestefar kunne fortelle, husker jeg kanskje minst
like godt gløden i øya hans da han fortelte dem. Nå som voksen skjønner
jeg mer av hva den gløden egentlig var.
Han
var stolt av sin arv og ikke minst stolt over å ha videreført kampen
om å bedre kåra for arbeidsfolk. Som sin far blei også hans
arbeidsplass å finne på jernbanen.
Jeg
husker spesielt godt da han skulle pynte seg til fest, og festa med ei
stø og stor hand, gullnåla på jakkebeslaget. Nærmest for å vise
omverdenen hvilket forbund han tilhørte.
Bestefar
var også veldig opptatt av at vi barnebarna ikke skulle legge oss til
noen ”Primadonna –nykker”, men at vi skulle utføre vårt arbeid
med stolthet og glede.
De
gangene vi klaga over såre
hender etter steinplukking eller potetopptaking, fikk vi som oftest høre:
Arbeidsnever skal en aldri skjemmes for å ha, og det gjør jeg da
heller ikke!
I
dag er rallarne og min bestefar borte, og vi i fagbevegelsen står
tilbake med deres historie og stadig nye utfordringer å takle i
framtida.
Da
jeg skulle velge meg et emne til dagens appell, var det mye å velge i.
Vi har hatt et tøft år
bak oss siden sist vi var samla rundt rallaren, sett med et
internasjonalt blikk. Hvem husker vel ikke 11.september 2001 og
terrorangrepet mot USA. Eller i den siste tiden Israels brutale overgrep
mot Palestina. Jeg valgte likevel å legge meg på et lokalt plan.
Som
lokal tillitsvalgt ser jeg til daglig hva enkelte mennesker sliter med,
og hvordan våre lover og regler faller ulikt ut.
Vi
i fagbevegelsen er opptatt av rettferdighet, men rettferdighet er ikke
det samme som å behandle alle likt, men derimot å ta individuelle
hensyn.
Nye
eller gamle utfordringer, fellesnevner for begge har vært og skal være
kampen for likeverd, fellesskap, solidaritet og en rettferdig fordeling.
Vi
i fagbevegelsen må stå i sammen og ta innover oss de kjente ordene fra
Øverland : En skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke
rammer en selv…
Og
da mener jeg ikke bare i form av kroner og ører, men også hvordan vi
behandler hverandre som medmennesker.
Vi
lever i dag i et av verdens rikeste land, likevel ser vi at
klasseskillet øker og det blir større forskjeller mellom fattig og
rik.
Hvor
ofte møter en ikke uttaleleser som: ”Dere er bare misunnelige”,
eller ”hører det er Janteloven som rår…”, når en kritiserer
fordelingspolitikken i det norske samfunn.
Det
finnes faktisk folk i dag, også her på Notodden, som ikke har
anledning til å kjøpe middagsmat hver dag, og heller ikke engang
gummistøvler slik at barna deres kan delta i utetimer i barnehagen
eller på skolen.
Vi
må ikke lukke øynene for vår egen fattigdom, men gjøre hva vi kan
for å bekjempe den.
Det
er vår plikt og vår hovedoppgave som lokale tillitsvalgte å kjempe
for en rettferdig fordeling.
Tru
meg når jeg sier, jeg er ikke imot at folk skal tjene penger her i
landet, men jeg mener, at jo mer du tjener, jo mer bør du betale inn
til fellesskapet. Dette er helt nødvendig hvis vi fortsatt vil leve i
et velferdsamfunn.
Jeg
er av den oppfatning at alle har et ansvar ovenfor samfunnet.
Bedriftseiere, ledere, politikere og vi andre såkalte veletablerte
mennesker blir også gamle eller sjuke en dag, og trenger den omsorg
samfunnet har muligheter til å yte. Da er det viktig at vi gjør vårt
for at dette i det hele tatt skal bli mulig i framtida.
Vi
må ikke komme dit hen, at vi godtar at det utbetales skyhøye
fallskjermer til ledere, hvor summene
er så svimlende høye at man kan bygge et opera hus i Bjørvika
aleine.
Jeg
synes det er fare på ferde, når jeg hører diverse gode begrunnelser
for at det er blitt slik ,og at disse lederne fortjener disse enorme
summene.
På
den andre sida hører jeg folk beklage seg over høye skatter og
avgifter her i landet. Skatt er det vi betaler inn til fellesskapet, så
den betaler jeg med glede. Vanskeligere å godta er enkelte av
avgiftene.
Da
sikter jeg ikke til avgiftene som vi betaler ved å kjøpe oss
nytelsesmiddels som alkohol og tobakk, men som for eksempel
avgifter i form av bompenger, for å opprettholde vegstandarden.
Nå
er det jo for oss i
Telemark et paradoks å snakke om veg standard, som har
mer enn nok med å verne bilen vår mot grov vold fra underlaget
vi kjører på.
Avgifter
i forbindelse med bil er jo allerede rimelig store her i landet, og vi
betaler avgifter når vi kjøper bilen, kjøper nye dekk, når vi fyller
drivstoff, når vi parkerer og
nå altså når vi skal kjøre bilen vår ut på norske veier.
Notodden
kan risikere i nærmeste framtid å få 2 bomstasjoner i sitt nærområde.
Bomstasjoner som i hovedsak kommer til å benyttes av pendlere eller vi
som jobber i distriktet.
Det kan
altså i verste fall tenkes at om du bor i Seljord, og jobber på
Kongsberg, må du i alt passere 3 bomstasjoner for å komme deg på
jobben…
Da er det
kanskje greit å ikke være kvinne, ansatt i 50% stilling, og på toppen
av det hele dekkes opp av ordet lavlønnsarbeider.
Alle har
vel fylt ut selvangivelsen som skulle leveres inn i disse dager, og sett
at det er ikke stort å skrive av på den for å benytte egen bil til
jobben. Kollektiv transport er det også de færreste av oss som kan
benytte.
Vi
bor jo i en kommune med ganske spredt bosetting, og
mye av beliggenheten kan omtales som grisgrendte strøk. De
fleste av våre arbeidsplasser er innen industrien og omsorgsektoren, og
består hovedsakelig av skiftarbeidere. Kollektivtrafikken i vårt
område har dessverre ikke tatt hensyn til det. Du skal i det hele tatt
være heldig om det går buss eller tog i det nærområde du bor i.
Dårligs
ut kommer likevel de uten fast jobb, eller som er minstepensjonister
eller uføretrygda. Mange av de er kronisk syke og er avhengig av
hyppige besøk på apotek, hos lege
eller sjukehus, hvor det er store egenandeler å måtte ut med. Dette
vil bli nok en stein til byrden for å få endene til å møtes i en
allerede dårlig stilt økonomi.
Har
virkelig ikke dagens Norge råd til å holde oss med veg, som har en
rimelig standard, uten å finansiere dette ved hjelp av bompenger?
Jeg
trur det er på tide at vi setter foten ned og sier ifra hva vi mener om
den slags finansiering.
Norge
har råd til å ruste opp vårt
samfunn, ved blant annet å bygge ut veg, skole og helsesektor, og
bekjempe den økende fattigdommen her i landet, uten at det behøver å
gå på bekostning av bistandsmidler utover landets grenser, til dem som
lite eller ingenting har.
Vi
må bare sørge for at vi bruker pengene på riktig måte og det er
faktisk et ansvar vi alle har ved å påvirke våre politikere i riktig
retning.
Vi må
være dem, som står opp imot dem som hevder at det samtidig ikke er
anledning til å bidra i verdensamfunnet med økonomiske midler, men at
alt skal brukes til oss sjøl og de andre får klare seg så best de
kan.
Problemet
med å få til en rettferdig fordeling, trur jeg kan være så enkelt
som at mange av oss ikke engasjerer oss, verken lokalt, nasjonalt
eller internasjonalt. Det sier litt om utviklinga i samfunnet, når
det er flere som stemmer ut deltakere i TV-programmet Big Brother, enn det var stemmeavgivninger til fjorårets
stortingsvalg.
De
som ikke bruker stemmeretten sin, har heller ingen grunn til å beklage
seg over den politikk som etterleves.
Fagbevegelsen
i dag prøver å holde tritt med utviklingen, vi skolerer medlemsmassene
på viktigheten av å følge med i tida, kanskje
ikke minst i forhold til IT- satsinga.
Det
er ikke slik i dag, at om du arbeider på en fabrikk, bare utfører
mekanisk arbeid. Maskinene blir mer og mer styrt ved hjelp av data-
teknologi og derfor er det viktig at vi oppdateres i bruken av denne, og
ser det som en ekstra mulighet til selvutvikling og ikke som et hinder.
La
oss aldri glømme å fortelle våre barn, viktigheten av å bidra for å
få til et bedre samfunn. Lære dem betydningen av grunnholdninger som
solidaritet, felleskap og likeverd. Lære dem
at det du gjør og mener som et enkelt menneske, faktisk har stor
betydning i utfallet av hvordan utviklinga blir i framtida. Utvikling er
bra og helt nødvendig. Den dagen utviklinga blir borte, dør vi med
den.
La
rallarmonumentet minne oss om viktigheten av å kjempe for sakene vi
tror på og at det faktisk nytter bare vi står i sammen.
Vil
med disse ord få være med å hedre rallaren ved å legge ned en
blomsterbukett, og ønsker samtidig Notoddens innbyggere de hjerteligste
gratulasjoner på 1.mai dagen.
|
