Tilbake til hovedsida
Tilbake til
1. mai 2001 samleside
Notodden, 1. mai 2001
Gerd Liv Vallas tale
Jeg
er stolt over å få anledning til å være her på Notodden på
arbeidernes frigjøringsdag. Denne byen er en del av det norske
industrieventyret. Det eventyret som skapte – og fortsatt gir - arbeid
og velstand for så mange.
Notodden
er Norsk Hydros vugge. Her ble grunnlaget for det verdensomspennende
konsernet lagt. Mange slike industristeder vokste fram i landet vårt
rundt århundreskiftet. Vannkraften – vår største og viktigste
naturressurs - var utgangspunktet for dette lokalsamfunnets vekst og
framgang – som for så mange andre lokalsamfunn. Tinfos Jernverk var
også en dominerende virksomhet i denne byen.
Så
kom smellet på slutten av 1980-tallet. Hundrevis av arbeidsplasser
forsvant. I ettertid er det enkelt å si at Notodden befant seg i
skyggenes dal. Men der – og det er det fantastiske – aktet ikke
denne byen å være lenge. Det skal dette samfunnet være stolt av! En
ting er at dere etablerte dere som Norges blues-hovedstad. Det er en årlig
begivenhet som har vakt internasjonal oppmerksomhet.
Men
enda viktigere er at nye virksomheter på en rekke områder har
erstattet det gamle og tradisjonelle næringslivet. I denne forbindelse
er jeg kjent med at en er i ferd med å utvikle en av fremtidens energibærere,
hydrogen. Det omskaper søppel til energi. Jeg er glad for, og stolt
over, at LOs lokale organisasjonsledd har vært og
er en aktiv pådriver for dette omstillingsprosjektet. Kanskje også
det vil bidra
til å markere Notodden på verdenskartet.
Det
er en lang og vanskelig veg å gå. Likevel: Ingen må bli overrasket om
framtida vil vise at dette miljøvennlige prosjektet kan bli like viktig
som salpeterproduksjonen som startet her i 1905.
Hvorfor
er jeg så opptatt av lokale forhold på en dag som er deninternasjonale
arbeiderbevegelsens frigjøringsdag. Til det vil jeg svare: Notodden er
ett av mange norske industrisamfunn, som lenge før ordet global ble
tatt i bruk, spilte en aktiv rolle i den globale utvikling. Her startet
en virksomhet som hele verden ble avhengig av. Den ble avgjørende for
produksjon av den daglige føde for milliarder av mennesker.
Men
Notodden var også noe mer enn Hydros vugge. Her ble også grunnlaget
for en sterk faglig
og politisk arbeiderbevegelse lagt. Fagbevegelsen på Notodden har hatt
stor betydning i vår felles stolte historie.
Dere
har valgt følgende hovedparole for dagen.
”Kamp for kvinners rettigheter
–
følg
likestillingsloven”.
Det
varmer mitt hjerte!
Fagbevegelsen
bygger på rettferdighet, solidaritet og likestilling.
Det
er en myte at vi har
likestilling i Norge. Hundretusener
av kvinner har ei urettferdig lav lønn. Titusener av kvinner ønsker, og
ber om, mer arbeid slik at de kan ha en full jobb og kan leve av den. Innen
omsorgssektoren, innen renhold, innen service og industri - overalt ser vi at
krav til effektivitet øker og øker. Innenfor noen områder er kravet og
forventningene til arbeidstakerne så store at mange ikke klarer å følge
utviklingen. Noen steder har det gått så langt at arbeidstakerne selv, og de
fleste kvinner, ser ingen annen utveg enn å redusere
arbeidstiden, slik at de ikke sliter seg helt ut. De går ”frivillig”
over på deltid for å ikke bli utbrente!
La
meg si det slik: Hvis en tradisjonell mannsdominert industribedrift øker
kravne til produksjon – ville da arbeidstakerne funnet seg i å redusere
arbeidstiden (og lønna!) for å imøtekomme bedriftens krav? Selvfølgelig
ikke!
Jeg
tror de fleste kvinner – og særlig unge kvinner – får seg en skikkelig
”a-ha-opplevelse” når de går ut i jobb. Mange innbiller seg at vi har
full likestilling i Norge – helt til de entrer arbeidslivet. Mange unge
kvinner møter diskrimineringen allerede på jobbintervjuet. Det er ikke lov
å spørre arbeidssøkere om deres familiesituasjon. Likevel opplever altfor
mange jenter at deres familiesituasjon blir brukt mot dem ved ansettelse. Hvor
mange menn har fått
spørsmålene:
”
Når har du tenkt å få barn da? Hvor mange barn har du tenkt å få? Er
barna dine ofte syke?”
Man
er to om å få barn. Som regel to om å oppdra barn. To om å ta omsorgen for
barna. Heldigvis har det skjedd en positiv utvikling på dette området også
de siste årene, men det har skjedd gjennom reformer. Reformer og systemer som
arbeiderbevegelsen har kjempet fram Kvinnene har kjempet fram. Dette har ikke
kommet rekende på ei fjøl. Glem
ikke det!
Hvis
jeg nå høres ut som en mannevond
feminist, skal jeg skynde meg å si:
Det
beste med de ordninger
som er kjempet fram – for eksempel fire ukers fedrekvote i forbindelse med
foreldrepermisjon – er at de er til fordel for både mor, far og ikke
minst barna. Tenk hva denne tidlige kontakten mellom far og barn betyr for den
videre utvikling.
Regjeringen
forslår i sin revidering av likestillingsloven å pålegge partene større
aktivitet og ansvar for likestilling i arbeidslivet. Den utfordringen tar LO
med glede. Dessverre gikk ikke regjeringen i denne omgang til det viktige
skritt å lovfeste bestemmelser om kvotering ved valg til bedriftenes
styrende organer. Jeg skjønner ikke hvorfor, og jeg beklager det sterkt.
Det
positive til tross: Vi har likevel langt igjen til reell likestilling. Vi må
skape likestilling både på
hjemmebane og i arbeidslivet for å oppnå reell likestilling. Vi jobber
derfor for å legge forholdene til rette på begge
arenaer. Derfor mener vi kontantstøtten har gått ut på
datostemplinga. Vi vil jobbe for å utvide tidskonto-ordningen. Vi vil utvide
fedrekvoten. Det er bedre ordninger for å oppnå hensikten om at barn og
foreldre skal få mer tid sammen.
Den
dagen det blir ”like
risikabelt” for arbeidsgiver å ansette kvinner og menn oppnår vi
likestilling i arbeidslivet. Den dagen verken kjønn, bakgrunn, seksuell
legning eller religion blir brukt mot deg ved ansettelse – da er vi et langt
skritt på veg.
Kravet
om ei lønn å leve av, må gjelde alle, enten det er kvinner eller menn. Vi må
fortsette vårt arbeid for å heve lavlønnsgruppene. Vi må heve lønningene
til de utdanningsgruppene som er blitt hengende så langt etter at de har tapt
på å ta utdanning. Begge gruppene må få et skikkelig løft. Det er
urettferdig at forskjellene går ut over barn og unge som får dårlige
oppvekstvilkår. Det er sårende når aleneforeldre eller andre utsatte
grupper må holde sin barn borte fra felles fritidsaktiviteter på skolene
rett og slett fordi det er for kostbart.
Det
er uverdig at rike Norge har ti-tusener av fattige barn.
Takket
være fagbevegelsens kamp, og takket være vår ansvarlighet, er
arbeidsledigheten i Norge lav, sammenlignet med andre land. Vi kan likevel
ikke lene oss tilbake og være fornøyd med oss selv. Arbeidsledighet har
alltid vært, og er, vår verste fiende. Det er uverdig å være arbeidsledig
mot sin vilje. Det er uverdig når mennesker som vil jobbe mer, ikke får
muligheten til å bruke sine krefter så mye som de ønsker.
De
virkelig fattige blant oss er de som er uten arbeid. Arbeid til alle er derfor
det viktigste fordelingspolitiske virkemiddel vi har. Arbeid til alle oppnår
vi bare hvis vi sikrer oss et sterkt og konkurransedyktig næringsliv. LO
vil fortsatt gå i bresjen for stabile og forutsigbare rammevilkår for det
konkurranseutsatte næringslivet. Nettopp dere her, på dette tradisjonsrike
industristedet, vet hvor avgjørende dette er for sysselsetting, for trygghet
og for velstand.
Vi
må skape for å kunne fordele. Verdiskapning er grunnlaget for velferd. Men
vi kan like gjerne snu på dette og si: Velferdstjenestene er en viktig
forutsetning for et velfungerende næringsliv. En sterk og effektiv offentlig
sektor er faktisk et konkurransefortinn for næringslivet i Norge. For hva er
offentlig sektor? Jo, det er infrastruktur som trengs for transport og
kommunikasjon, det er skoler og utdanningsinstitusjoner som sikrer en
velkvalifisert arbeidsstyrke, det er barnehager som gjør at begge foreldrene
kan delta i yrkeslivet, det er et helsevesen som forebygger og får oss på
beina igjen når vi blir syke. Det er ingen motsetning – det er en sammenheng
– mellom velferdssamfunnet og den verdiskapningen som vi alle er avhengig
av.
Arbeid
til alle har vært det viktigste hensynet for oss i tariffpolitikken
på 90-tallet. Solidaritetsalternativet har gitt oss reallønnsøkning og lav
ledighet. Men vi har hatt sterke motkrefter. Vi må stoppe de grådige. Vi
krever at arbeidsgiverne tar ansvar. Vi krever at regjeringen skjerper
skattene og tetter hullene.
En
ting kan jeg love dere: Det er ingen andre aktører i arbeidslivet som vil
”ta denne jobben fra oss!”
Arbeid til alle er LOs jobb nr 1.
Arbeiderbevegelsen
har alltid jobbet for full sysselsetting. Likevel er det en gruppe
mennesker vi ikke
ønsker i jobb. En gruppe mennesker vi ønsker ut
av arbeid. Det er barna.
Hver
eneste dag går ca 80.000 barn til sin første arbeidsdag. Det
finnes millioner av barnearbeidere verden over. Barn helt ned i fire års
alder lever uten lek, skole, omsorg eller helsetilbud. De selges som slaver
til kyniske arbeidsgivere som produserer varer som vi i den rike verden gjerne
kjøper så billig som mulig.
1.
mai er dagen for internasjonal solidaritet. På en dag som dette må det være
riktig å appellere til oss alle om at vi må bli mer bevisste forbrukere. Vi
må forlange at de som importerer og markedsfører klær, møbler og andre
produkter kan forsikre oss om at de ikke er produsert av barneslaver. Derfor
er LO sammen med flere andre folkelige organisasjoner med i kampanjen ”Etisk
handel”. Vi må stille de store importørene og butikkjedene til ansvar på
dette området. Så må også hver enkelt av oss bli mer ansvarlige i forhold
til kjøp av varer og produkter. Dette
er solidaritet i praksis.
Det
er internasjonal solidaritet som også preger den landsomfattende
kampanjen til vår viktige hjelpeorganisasjon, Norsk Folkehjelp.
Samarbeidskomiteen LO/DnA har bestem at vi på 1. mai-dagen i dag, skal gi
et spesielt håndslag til Afrika.
Store
deler av Afrika er hardt rammet av HIV og AIDS. HIV/AIDS-epidemien
er en enorm tragedie, for enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn og
nasjoner. Norsk Folkehjelp har derfor en innsamlingsaksjon til inntekt for
bekjempelse av HIV/AIDS i Afrika. La oss sammen gjøre en kraftinnsats. Ta
vel imot bøssebærene!
Vi
har alle et felles ansvar for hva som skjer – både ute i verden og her
hjemme. Alt for mange føler utrygghet og diskriminering også i vårt
eget land, på grunn av hudfarge, etnisk opprinnelse eller en annen
kulturell bakgrunn enn nordmenn flest.
Rett
før 1. mai for to år siden ble den 17 år gamle Arve i Sogndal jaget i døden
under tilropet ”drep negeren”. 26. januar i år ble 15 år gamle
Benjamin på Holmlia i Oslo knivstukket og drept. Begge fikk de en altfor
tidlig og brutal død fordi de hadde mørkere hudfarge enn de fleste av
oss.
Vi
har alle et ansvar for at slikt ikke skal skje igjen. Et ansvar for de
signaler vi gir ungdommen gjennom våre fordommer og vår hverdagsrasisme.
Fremdeles
vender arbeidsgiverne ryggen til kvalifiserte innvandrere i ledighetskøen
– mens de vil ha økt arbeidsinnvandring basert på
gjestearbeiderprinsippet. Mennesker skal inn og ut etter føreforholdene i
norsk arbeidsliv. Dette har ingen ting med solidaritet å gjøre. Det kan
føre til at den rike del av verden får et nytt tjenerproletariat som
jobber på usle vilkår og sendes over landegrensene etter behov.
Vi
krever at arbeidsgiverne endrer holdningen til arbeidsledige innvandrere i
Norge. Dette er et spørsmål om moral og anstendighet.
Dette
året er et viktig år for arbeiderbevegelsen. Om fire dager starter
LO-kongressen. Det skal bli en manifestasjon mot høyresiden i norsk
politikk – en felles front og et varmt forsvar for velferden og faglige
rettigheter. Her skal vi tydeliggjøre vårt alternativ til Høyresidens
kalde og gjennomkommersaliserte samfunn.
I
september er det Stortings-valg. Vi går til et valg der vi skal
velge mellom de partiene som vil ha fellesskapsløsninger og de som vil ha
private løsninger - til beste for de rikeste.
LO er åpen for medlemmer av alle politiske partier. Vi moraliserer ikke
om du stemmer Høyre, Venstre eller Frp. Men vi skal tydeliggjøre
konsekvensene.
I
valgkampen er det vår jobb å avdekke hva høyresidens politikk vil bety
i hverdagen for våre medlemmer – og synliggjøre alternativene.
Forleden traff jeg en dame som sa hun kom til å stemme Frp. til høsten.
Da er vel ikke sykelønnen så viktig for deg, spurte jeg. Jo, men hva har
det med Frp å gjøre, svarte hun.
Jeg
minner om at både Høyre, Frp, KrF og Venstre vil ha kutt i sykelønnsordningen.
Jeg
minner om at Bondevik-regjeringen halverte fradraget for
fagforeningskontingenten.
Jeg
minner om at Frp vil radbrekke Avtalefestet pensjon og vingeklippe
fagbevegelsens landsomfattende tariffavtaler.
Og
når Høyresiden snakker om fornyelse og modernisering av offentlig
sektor, betyr det i praksis nedbygging og privatisering.
Vi
ser store forskjeller politisk og ideologisk: Satsing på private skoler
er ett eksempel. Vi i fagbevegelsen vil ikke ha en todeling av vårt
skolesystem. Det skaper større klasseskiller, og er en gufs fra fortida.
Vi vil satse på fellesskolen. I fellesskolen går datter til direktøren
sammen med datter til montøren. Dette er en kvalitet ved vårt samfunn
som vi må ta vare på og bygge videre på.
I
fagbevegelsen har vi seks hovedkrav foran stortingsvalget. Dette har vi
forankret i en felles faglig-politisk handlingsplan mellom AP og LO. Her
setter vi ned viktige politiske merkesteiner. Vi understreker at vårt
samfunn er tjent med en sterk og ansvarlig fagbevegelse. En regjering utgått
av Arbeiderpartiet har forpliktet seg til:
-
Slå
ring rundt Avtalefestet Pensjon – AFP
-
Sikre
arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen.
-
Minst
doble beløpet for fradrag for fagforeningskontingent.
-
Omstille
og fornye offentlig sektor i samarbeid med de ansatte.
-
Sikre
gjennomføring av etter- og videreutdanningsreformen
-
Innføre
en ny arbeidslivslov som sikrer oss et bedre og mer inkluderende
arbeidsliv.
Glem
ikke at sist vi hadde en borgerlig regjering, prøvde de å stjele en
fridag fra oss. Det klarte de ikke! Vi mobiliserte en samlet politisk
fagbevegelse og stoppet røveriet.
Vi
må hele tiden være på vakt. Derfor oppfordrer jeg dere: Delta i
debatten om hvilket samfunn dere ønsker. Gjenreis den politiske debatten
– i kantina, ved maskinene, på kafeene – overalt hvor folk ferdes og
møtes. Vi må vinne kampen om å beskrive virkeligheten. Vi må skape
oppslutning om våre
løsninger.
Mange
land kjemper for å få til det vi tar for gitt i Norge. De kjemper
for faglige rettigheter som vi ser som opplagte her hos oss. De kjemper
for demokrati. De kjemper for stemmerett. Det har vi i Norge, og min
oppfordring til dere alle er at dere må bruke den! Og bruk den godt. Sløs
den ikke bort på partier som vil rive ned det vi har brukt 100 år på å
bygge opp.
Til
lykke med 1. mai-dagen.
|