< Tilbake til hovedsida
< Tilbake til arkivet
< Tilbake til 1. mai 2000

Per Østvold, leder i Norsk Transportarbeiderforbund

Tale på Notodden 1. mai 2000:

Kamerater!

Gratulerer med avstemningsresultatet!

Over hele landet er denne 1. mai-dagen preget av at mer enn 80 000 LO-medlemmer går ut i streik fra onsdag. Opptrapping kan komme om få dager. Streiken vil bli en av de største arbeidskonfliktene vi har hatt i Norge på mange år – i alle fall den største etter lock-out’en i 1986. Og den kan bli langvarig!

I 16 av 17 LO-forbund vendte medlemmene tommelen ned for meklingsresultatet – på tross av de fleste forbundsledernes anbefaling, på tross av LO-ledelsens annonsekampanjer, på tross av skremselspropaganda om inflasjon og arbeidsløshet. Det står respekt av dette nei-resultatet, fordi det viser at fagorganiserte ikke lar seg diktere.

Det er alt for lettvint, slik som noen har gjort, å skylde på media – eller på talspersoner på nei-sida. Et stort flertall av medlemmene har sagt nei. Og dere har gjort det fordi det resultatet som ble forhandlet fram, ikke var godt nok. Framfor å kritisere flertallet, bør mindretallets talspersoner gå i sitt lønnkammer. De bør spørre seg selv om bakkekontakten er i orden!

Streiken vil gi NHO svar som fortjent! Grådige arbeidsgivere vil få svar som fortjent! Men også LO-ledelsen og mange forbundsledere har fått klar beskjed: Det resultatet som ble forhandlet fram, var ikke godt nok.

Nå er det opp til arbeidsgiverne hvor lenge streiken skal vare. Og det de kan være sikre på, er at streiken vil fortsette inntil det ligger et betydelig bedre tilbud på bordet.

Vi kan ikke akseptere moderate lønnstillegg, når grådighetskulturen blant topplederne og kapitaleierne demonstreres åpenlyst hver eneste dag!

Vi kan ikke akseptere et tarifforslag som åpner for ytterligere fleksibilisering og undergraving av arbeidstidsordningene i tariffavtalene.

Vi kan ikke akseptere en treårig tariffperiode.

Vi kan ikke akseptere et tariffoppgjør der det magre lønnstillegget blir trukket inn av renteøkninger før det er utbetalt.

Og vi kan ikke akseptere et resultat, som mangler finansiering av etter- og videreutdanningsreformen.

Hva da med den femte ferieuka? Var ikke den et av LOs hovedkrav, vil mange spørre. Og det er selvsagt riktig. Vi er glad for at femte ferieuka er på plass. Men den aleine er ikke nok til å sukre pillen – og spesielt ikke når den burde ha vært på plass for mange år siden!

Nei-andelen ved uravstemningen i LO var på over 64 prosent. Og oppslutningen var svært god. Dette sier svært mye om frustrasjonen og misnøyen på grunnplanet. Men det sier oss også at det er motstandkraft og kampkraft i norsk fagbevegelse. Medlemmene har talt, og de har sagt klart i fra: nok er nok!

Moderasjonslinja

De som har stemt nei, har gjort det av ulike årsaker. Mange som har stemt nei, har gjort det for å vise sin misnøye med den moderasjonslinja som har preget tariffoppgjørene i mange år.

Solidaritetsalternativet og moderasjonspolitikken skulle styrke konkurranseevnen til norsk næringsliv. Og den skulle bidra til å bedre sysselsettinga.

Forutsetningen var at alle skulle være moderate. Alle skulle bidra – både arbeidstakere, næringslivsledere og kapitaleiere.

Etter mer enn 10 år med moderasjon, kan vi slå fast at det bare er arbeidsfolk som har vært moderate. Vi har bidratt til å bedre konkurranseevnen. Vi har bidratt til å få opp sysselsettinga. Men mens vi har vært moderate, har ledere og eiere beriket seg på det mest skamløse. Næringslivets ledere og eiere har vist at deres solidaritet ikke strekker seg lenger enn til egen lommebok.

Mange moraliserer over grådigheten blant ledere og eiere. Og det er det også all grunn til. Men egentlig har vi ikke grunn til å bli overasket. ”Et sted må jo pengene ta veien”, sa en økonomiprofessor til en avis jeg leste. Og han har selvfølgelig rett! Den verdiskapning vi sørger for gjennom ærlig arbeid, kan enten bli i bedriftene som økt egenkapital, den kan gå til lønnsøkning til de ansatte, eller den kan brukes til å øke lederlønningene, øke aksjeutbyttet eller gis som opsjoner og fallskjermer til topplederne.

Det er derfor moderasjon er ubrukelig som tariffpolitikk – i alle fall over tid – og i alle fall når arbeidsgiverne ikke er villige til å oppfylle sin del av kontrakten.

Vi er selvsagt klar over at tariffoppgjørene må sees i en større sammenheng. Norsk økonomi beveger seg ikke i et lukket rom. Norsk økonomi er nært knyttet til situasjonen i andre land.

Dette vet fagbevegelsen, og vi tar ansvaret. Men vi må ikke bli så samfunnsansvarlige, at vi mister av syne det som er fagbevegelsens grunnleggende idé: rettferdig fordeling!

Det klare nei-flertallet og den streiken vi nå står foran, må føre til en nødvendig debatt i LO om tariffpolitikken. Det er behov for en ny tariffpolitisk kurs. Tariffoppgjørene må gjenreises som et fordelingspolitisk verktøy. Og moderasjonspolitikken og Arntsensutvalgets innstilling må hives på skraphaugen.

Vi vil ha en annen fordeling av de verdier som skapes: mindre til de som har mest, og mer til de som har minst! Det er dette som må bli det nye solidaritetsalternativet!

Fleksibilisering

De mange nei-stemmene ved dette tariffoppgjøret, må også sees som uttrykk for stor frustrasjon over et hardere klima på mange arbeidsplasser. Mange føler at arbeidsgiverne er på offensiven – og at hevdvunne rettigheter er satt under press.

Arbeidsgivernes offensiv kommer til uttrykk gjennom krav om mer fleksibilitet. Ikke minst ønsker de å svekke det lov- og avtaleverket som beskytter oss i arbeidslivet.

Arbeidstids- og skiftordninger er satt under angrep mange steder. Og kravene om å fjerne ulempetilleggene i tariffavtalene kommer ved hvert eneste tariffoppgjør. På mange arbeidsplasser undergraves tariffavtalen aktivt.

Også presset på stillingsvernet er stort. Mange jobber deltid, uten selv

å ønske det. Mange jobber i midlertidige ansettelsesforhold. Og i framtida vil mange flere bli utleid, fordi Stortinget har vedtatt å fjerne de lovbestemmelsene som begrenser utleie av arbeidskraft.

Dette er en uheldig og skadelig utvikling – den undergraver lønns- og arbeidsvilkårene – og den svekker fagbevegelsen. Vi ønsker ikke mer atypisk arbeid, men faste og hele stillinger til alle som ønsker det.

I denne situasjonen er det uforståelig at LO gjennom det meklingsresultatet som ble stemt ned, hadde akseptert bestemmelser som ga arbeidsgiverne muligheter til å undergrave tariffavtalenes arbeidstidsbestemmelser gjennom lokale avtaler.

Vi trenger ikke mer fleksibilitet, men en motoffensiv for å beskytte de tariffavtalene som er forhandlet fram. Vi trenger ikke flere i atypiske ansettelsesforhold, men flere i faste, trygge og hele stillinger. Og vi trenger ikke større lønnsforskjeller, men mindre lønnsforskjeller.

Regjeringens bidrag

Statsminister Stoltenberg gjorde det tidlig klart at det ikke kom på tale med tvungen lønnsnemnd. Dette var en klok beslutning. Tariffoppgjørene er en sak mellom partene i arbeidslivet. Vi skal sørge for at liv og helse ikke settes på spill. Da forventer vi også at streikeretten respekteres.

Det er bare på ett område regjeringen bør vurdere å blande seg inn; og det gjelder etter- og videreutdanningsreformen.

Regjeringen kan – via lovveien – tvinge et motvillig NHO til å bli med på å finansiere etter- og videreutdanningsreformen. På denne måten kan regjeringen bidra til å få på plass en høyst nødvendig og fremtidsretta reform.

I denne sammenhengen må det også nevnes, at skattelette på opsjoner, slik som regjeringen nå har foreslått, ikke er bidrag til en god fordelingspolitikk. Allerede er aksjeutbytte skattefritt på mottakers hånd, og gir ei lita gruppe av de rikeste i samfunnet, store skattefrie inntekter. Mindre skatt på opsjoner vil gi de rikeste i samfunnet ennå flere fordeler. Dette er uakseptabelt! Regjeringens forslag må derfor trekkes tilbake.

Vi trenger ikke mer skattelette til de rikeste, men et mer rettferdig skattesystem. Det første som må gjøres, er å gjeninnføre skatt på aksjeutbytte.

Mange av oss ble – med god grunn – provosert av den renteøkningen som Norges Bank kom med midt under uravstemningen i LO. Renteøkningen var en politisk ytring – fra en konservativ sentralbanksjef som synes at det er riktig at lønnsforskjellene øker i Norge.

Det er uakseptabelt at Norges Bank i økende grad gis frihet til å drive økonomisk politikk. Regjeringen ser ut til å ha glemt at den fortsatt har instruksjonsmyndighet overfor nasjonalbanken. Både renter og sentralbanksjefer kan styres – og dette er regjeringens ansvar! Vi krever sterkere politisk styring – ikke mindre styring.

Kravene

Streiken som starter på onsdag, gir håp om en motoffensiv til grådighetskulturen blant næringslivsledere, og til det forskjells-Norge som har utviklet seg. Vi krever en ny kurs i LO – som kan gi mer rettferdig fordeling.

Nå må streiken organiseres, og ansvaret for dette ligger ikke minst lokalt. Vi må jobbe for en effektiv streik, som viser arbeidsgiverne alvoret i situasjonen. Samtidig må mange bidra til at streiken gis politisk retning og innhold. Streikegrunnlaget må diskuteres på arbeidsplassene og i fagforeningene. Og dere må gjøre det klart hva som etter deres mening må til for å avslutte streiken.

Det arbeidsgiverne og NHO trygt ta til etterretning, er at det ikke nytter å flikke på det meklingsresultatet som er stemt ned. Det må ei helt ny pakke på bordet, som er betydelig bedre enn det forrige tilbudet. Først da er det igjen aktuelt å sette seg til forhandlingsbordet.

Utfallet av streiken vil få betydning langt ut over LO/NHO-området. Mange grupper skal forhandle i dagene og ukene framover – eller er allerede i mekling. Ikke minst gjelder dette offentlig sektor, som har mange lavlønnsgrupper. Derfor må alle støtte opp om streiken og bidra til at resultatet blir best mulig. Privat sektor streiker ikke bare for seg selv, men for et bedre tariffoppgjør for alle.

For velferdsstaten

Det er også tid for motkrefter på andre områder. Ikke minst må vi stå vakt om velferdsstaten, som våre motstandere ønsker å demontere.

Norge er et av de samfunn i verden hvor de sosiale forskjellene er minst. Dette er vi med all grunn stolte av. Et av de viktigste virkemidler vi har hatt for å oppnå dette, er oppbyggingen av offentlig sektor og en omfattende velferdsstat.

Sterke politiske krefter ønsker å privatisere stadig mer. Ofte brukes behovet for mer konkurranse som begrunnelse. Det hevdes at vi ikke kan beholde velferdsstaten, fordi den blir for dyr for samfunnet.

Vi tror ikke på denne begrunnelsen. Vi lever i et av de mest velstående land i verden. Vi kan, hvis vi vil, skape det beste av alle samfunn.

Like fullt går utviklingen i en annen retning. Fordelingen har blitt skeivere. Og i helse- og sosialsektoren, i skoleverket og i barnehagesektoren vokser det fram stadig flere private tilbud. Det er de mest velstående i samfunnet som krever å få anledning til å kjøpe seg bedre tilbud enn det flertallet nyter godt av.

I samferdselssektoren trues de store statlige selskapene av privatisering eller anbud. Konsekvensen blir som oftest dårligere lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte. Og myndighetene får færre muligheter for styring.

Også det mest verdifulle arvesølvet – oljereservene og Statoil – vil noen delprivatisere, og bruker den internasjonale konkurransen som begrunnelse.

Det er ingen grunn til å tro dem på dette. Privatisering betyr å endre samfunnsmessig eie til privat eie. Privatisering betyr å ta fra politikere mulighetene til styring. Privatisering betyr å redusere mulighetene for å bygge et solidarisk samfunn.

Vi ønsker å bevare og styrke velferdssamfunnet – uten at vi dermed forsvarer alle sider ved det. Alle har en eller annen gang møtt på byråkrati eller dårlige tjenester. Offentlig sektor må forbedres, slik som også all virksomhet i privat eie kan forbedres.

Nylig tok seks av de største fagforbundene i offentlig sektor initiativ til å etablere aksjonen For velferdsstaten. Dette ble gjort på tvers av hovedsammenslutningene. Senere har aksjonen fått tilslutning fra en rekke andre fagforbund og foreninger så vel i privat som i offentlig sektor.

Det er all grunn til å hilse et slikt initiativ med glede. Vi trenger en brei folkebevegelse for velferdsstaten og et best mulig offentlig tilbud til alle. Vi ønsker ikke et samfunn hvor privat rikdom og offentlig fattigdom utvikles side ved side. Det vi vil sloss for, er et solidarisk samfunn, hvor alle sikres et godt sosialt tilbud.

Arbeiderbevegelsens store prosjekt gjennom mer enn 100 år, har vært å sikre sosial og økonomisk trygghet for alle. Langt på veg har vi lykkes i vår del av verden, men vi uroes over tegnene til en annen utvikling – over det forskjells-Norge som utvikler seg.

I mange andre deler av verden er forskjellene mellom fattige og rike enorme. Faktisk er det slik i dag at de rikeste 250 enkeltpersoner i denne verden disponerer like store verdier som de årlige inntektene til de fattigste 2,5 milliarder mennesker – altså nesten halvparten av verdens befolkning.

Dette er en vanvittig situasjon, som roper på omfattende omfordeling, sosial utjamning og rettferdighet.

Det er derfor vi ikke har noen tro på de som lovpriser markedsliberalismens fortreffelighet. Markedsliberalismen gir et kaldere samfunn, med større ulikhet og med mer utrygghet.

Arbeiderbevegelsen må vise retningen for en annen og mer menneskelig politikk. Vi må bygge videre på fellesskapet og solidariteten, ikke på markedsliberalismen og ulikheter.

Kamerater! Til lykke med 1. mai-dagen! Til lykke med streiken!