|
Mary Ann
Bjørnflaten
Tale ved Rallar-monumentet, 1. mai 2000
KAMERATER - GODTFOLK!
Når 1-mai komiteen i Notodden
spurte meg om jeg ville holde appell ved Rallar-monumentet i dag, så sa
jeg først et bastant NEI. Sånt TØR jeg bare ikke. Men 1. mai betyr
mye for meg. Som leder av Norsk Kommuneforbunds avdeling i Hjartdal har
jeg også en plikt til å bidra med mitt denne dagen. Jeg er kanskje
litt sentimental, men når jeg er ute på verandaen med balkongflagget
mitt tidlig på morgenen første mai, og hører “Internationalen”
spilt på radion, så skrur jeg volumet på full styrke, og jeg får
faktisk en stor klump i halsen. Så jeg tenkte: Jeg GJØR detl. Kanskje
har jeg noe å si, kanskje har jeg noe å bidra med som berører
arbeiderbevegelsen på en dag som denne.
Samhold, lagånd og solidaritet
har vært grunntanken i fagbevegelsen siden 1. mai ble innstiftet. Det
er 110 år siden. Fellesskapsløsninger og demokrati har stått i
høysetet. Men i dag - i år 2000 - later det til at det er det helt
motsatte, nemlig egoismen og individualismen som får bre seg som ild i
tørt grass. Fagbevegelsen er truet, ledere blir skutt i Sverige, og hus
blir svidd av hos LO-lederen i Norge.
Jeg blir overraska over at
fagbevegelsen og arbeiderklassen fortsatt - eller skal jeg si på nytt -
blir oppfatta som en trussel blant nynazister og voldsmenn. Men det
virker kanskje provoserende på visse deler av befolkningen at vi har
handlingsprogrammer som omhandler nasjonal og internasjonal
solidaritet.
At jeg er overraska betyr at jeg
lenge har trodd at solidaritetstanken har spilt fallitt i forhold til
egoisme og individuell fråtsing. Vi leser daglig i avisene og ser på
TV om hyttepalass på Hafjell, om ferieparadiser ved solkysten, om
racerbåter i millionklassen og om private helikopter og småfly. Jeg
må innrømme at jeg har vært redd for at denne mediadyrkinga av
millionærklassa skal villede arbeidsfolk til å tro at det skal være
sånn. Blant oss også. At vi skal bli misunnelige og grådige, og vil
menge oss med “fiffen”. At vi ønsker å bli en del av denne
grådighetskulturen. Jeg har tatt feil. Heldigvis!
For vi er en del av en bevegelse
som ønsker velferdsordninger for fellesskapet, som er villige til å
vise moderasjon år etter år, fordi vi vil ha de svakeste med oss. Vi
stopper og venter på dem som kommer sist i bakken, vi går ikke videre
før alle er med. Det er jeg stolt av!
Men den kommende streiken viser
også at vi vil protestere høyt og tydelig når ledere i toppsjiktet
gang etter gang mesker seg med fallskjermer og skyhøye lønninger, for
så å be alle oss andre om å vise moderasjon. Vi gjør jo gjerne det!
Så jeg tror Nei-flertallet ved uravstemminga er en stort og rungende
NEI til grådigheten blant næringslivslederne blant oss! Dette er ikke
et NEI til solidaritet og samhold!
Vi kan med god grunn fordømme
grådighetskulturen, og gjøre alt for ikke å bli hjernevaska av
massemedia. Vi må stå for våre grunnleggende holdninger om frihet -
likhet og brorskap, og budbære dette videre til neste generasjon. Og
det er jo nettopp det vi gjør ved en slik protest som streik er.
Det er i kke noe nytt at det
fins kakser og millionærer. Vi har hatt bedriftseiere her i byen som
har vært ganske så velbeslåtte. Det er mulig jeg omskriver historien
en smule, men den tids “Røkker” gjorde helt andre ting enn å
fråtse og velte seg selv i melk og honning. Visst bygde de fine hus. Og
visst bygde de ferieparadiser. Men det var på Hydrostranda, Frøystul
og Norsjø! Det var ment for alle som var ansatt i bedriftene. Åjoda.
Visst bygde de svømmebasseng. Men de kalte det Tinfos-hallen. Og den er
åpen for alle byens innbyggere!-Det står litt mer respekt av det.
I dag står vi her ved siden av
Rallarn - statuen som er et skoleeksempel på hva arbeidere i hine
hårde dager har slitt for og jobba med. Sjøl er jeg ansatt og
tillitsvalgt i Hjartdal kommune, og jeg ser rallarer rundt meg hver
eneste dag.
- Hjemmehjelpa som står på hue
i vaskebøtta fem dager i uka, gjør reint i 3-4 hus til dagen, men som
tjener såpass lite at hun må ha en extrajobb i kassa på butikken på
lørdagene.
-Reinholdere som vasker skoler
og kontorer, og som har slitt ut kroppene sine når de runder femti, men
som ikke har rett på yrkesskade-erstatning. Slitasje er visst ingen
yrkesskade.
Jeg ser hjelpepleiere og
kjøkkenpersonale på sykehjemmet som kommer på jobb litt over seks om
morran, for å rekke å skifte og ta seg en kopp kaffe før økta
begynner. De har såre hender og sprukne hæler etter all vaskinga og
løpinga.
Jeg ser dem - nåtidas Rallare.
Jeg ser også at dem er stolte, de er pliktoppfyllende og trassige, og
er fulle av dårlig samvittighet hvis dem er sjuke og må være borte
fra jobben en dag.
Er vi ikke også tuta øra fulle
med at offentlig sektor er så dårlig, så ineffektiv? Er det sikkert
at det er så sant? Det er utrolig hva som er salgbart bare det blir
gjentatt ofte nok. Til slutt blir det en sannhet blant alle. Men
vi i fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen vi skal også selge. Vi har
nemlig også et budskap som vi håper skal bli en sannhet blant alle. Vi
skal selge tanken om at samhold gjør sterk, om å inkludere alle, om
lagånd og solidaritet. Det ser ut som vi kan klare det. Jeg tror ikke
på tanken om at 1. mai har spilt fallitt. Vi ser at denne
internasjonale solidaritetsdagen trengs. Mer og mer. Og vi ser at vi har
holdninger det står respekt av. Jeg trøster meg mang en gang med et
vers i den kjente sangen “Mellom bakkar og berg utme havet” som
slutter såher:
Lat no andre om storleiken
kivast,
lat deim bragla med rikdom og
høgd
Mellom kaksar eg ikkje kan
trivast,
mellom jamningar helst er eg
nøgd!
Gratulere med dagen, alle
rallarer!
|
